Jivaro-folket, som kaller seg selv shuar, bor i den vestlige delen av Amazonas-lavlandet, på grensen mellom Ecuador og Peru, i dalene langs elvene Pastaza, Morona og Santiago. Bare på den peruanske siden av grensen anslås det å bo rundt 30 000 shuarer, som i dag først og fremst lever av jordbruk, jakt, fiske og sanking av skogens frukter.
Tidligere var shuarene et svært krigersk folk, og konflikter og blodhevn mellom slektene preget i stor grad livet i samfunnet. De trodde at en drept fiende fikk en mektig og hevngjerrig sjel, og at den eneste måten å uskadeliggjøre den på var at seierherren tok den beseiredes hode, flådde det og gjorde det om til en tsantsa, et skrumpet hode, som deretter ble gravd ned eller kastet i skogen: slik ble, etter troen, også selve sjelen satt fri.
Den dag i dag finnes de store fellesbolighusene av tre, lianer og blader, der rundt førti medlemmer av en storfamilie kan bo; samfunnet er polygamt. Shuarene er også kjent for en særegen alkoholholdig drikk som kvinnene lager ved å tygge maniokrot: enzymene i spyttet setter i gang gjæringen av væsken som spyttes ut, og den blir dermed svakt alkoholholdig. På jakt bruker de fortsatt blåserør med piler dyppet i en kraftig plantegift, og av fjærene til fuglene de feller, lager de fargerike smykker og hodepynt.
Tsantsa, det skrumpede hodet
Å lage en tsantsa var en lang og nøye gjennomtenkt prosess. Først ble hodehuden sammen med håret løsnet fra skallen, og deretter ble den tørket med røyk og med glødende småstein eller sand som ble helt inn og rullet rundt inne i huden, til hodet hadde krympet til en størrelse langt mindre enn en knyttneve; håret beholdt derimot lengden sin og forsterket det skremmende utseendet ytterligere. Ifølge tradisjonen var tsantsaens magiske kraft også avhengig av den lange fasten som krigeren som eide den, siden måtte gjennomgå.
Etnologer plasserer denne skikken i en bredere familie av krigerritualer knyttet til hodet og håret til den beseirede fienden: en lignende symbolikk, i den langt enklere formen der huden tas av sammen med håret, finnes også i skalperingstradisjonen hos indianerne i Nord-Amerika, der håret likeledes ble regnet som sete for menneskets livskraft.
