I motsetning til aztekerne og inkaene dannet mayaene aldri et samlet rike med én hersker og én hovedstad. Det er en sivilisasjon av titalls bystater i det som i dag er det sørøstlige Mexico, Guatemala, Belize og de vestlige delene av Honduras og El Salvador, og utviklingen fortsatte uten avbrudd i mer enn tre tusen år: fra de første jordbruksbosetningene rundt 2000 f.Kr., gjennom den glansfulle klassiske perioden (250–900 e.Kr.), og helt frem til i dag, fordi mayaenes etterkommere fortsatt bor i det samme området og snakker forfedrenes språk.
Bystater i jungelen
Det politiske kartet over mayaenes verden lignet en mosaikk av titalls uavhengige riker, hvert styrt av en k’uhul ajaw«Hellig herre»: tittelen til herskeren i en maya-bystat, som ble regnet som mellommann mellom sitt folk, gudene og de ærede forfedrene.. Byene allierte seg av og til gjennom ekteskap eller pakter, men oftere kriget de mot hverandre om handelsruter, dyrkbar jord og fremfor alt om fanger, som trengtes til rituell blodsutgytelse. Den største rivaliseringen i den klassiske perioden sto mellom dynastiene i Tikal og Calakmul, to enorme byer i lavlandsjungelen i dagens Guatemala og Mexico, og konflikten varte i generasjoner og trakk et helt nett av mindre allierte byer inn på begge sider. I 562 påførte Calakmul, alliert med byen Caracol, Tikal et tungt nederlag (angrepet var, som innskriftene viser, avstemt etter planeten Venus’ posisjon, og derfor kaller arkeologene det i dag «stjernekrigen») og kastet byen ut i mer enn hundre år med politisk formørkelse, da den ikke reiste nye monumenter.
I sin storhetstid hadde Tikal trolig titusener av innbyggere, med monumentale tempelpyramider som Tempel I, reist rundt år 732 som grav for herskeren Jasaw Chan K’awiil I. Lignende størrelser nådde Calakmul, Palenque, Copán og mange andre byer, men ingen av dem klarte å underlegge seg de andre over tid og grunnlegge en samlet maya-stat; nettopp denne politiske oppsplittingen skulle flere hundre år senere gjøre den europeiske erobringen langt vanskeligere og langsommere.
Skriften som brant
Mayaene utviklet det mest komplekse skriftsystemet i det førcolumbianske Amerika: en kombinasjon av tegn for hele ord og tegn for stavelser, flere hundre symboler i alt, som de brukte til å nedtegne historiske hendelser, herskeres slektstavler, astronomiske observasjoner og religiøse tekster, hogd i stein eller skrevet på lange strimler av papir laget av fikenbark, brettet til bøker som et trekkspill.
Disse bøkene, mayakodeksene, forsvant nesten fullstendig på grunn av munken Diego de LandaDiego de Landa (1524–1579), fransiskanermunk og senere biskop av Yucatán. I 1562 brente han de fleste mayakodeksene som fantes, men i skriftet der han prøvde å gjengi mayaskriften med spanske bokstaver, etterlot han uten å vite det en nøkkel som århundrer senere hjalp til med å tyde den., som i 1562 i landsbyen Maní brente titalls av dem, overbevist om at de var «djevelens verk». I dag finnes bare fire kodekser, oppkalt etter byene der de oppbevares (Dresden-kodeksen, Madrid-kodeksen, Paris-kodeksen og den omstridte Grolier-kodeksen), og av dem er Dresden-kodeksen, med detaljerte astronomiske tabeller, den eldste og best bevarte. Historiens ironi er at det nettopp var Landa, i det samme verket der han forsvarte brenningen av kodeksene, som nedtegnet sitt forsøk på å tolke mayaskriften med det spanske alfabetet; dette i bunn og grunn feilaktig oppbygde «alfabetet» ble århundrer senere en av nøklene til tydningen, da den sovjetiske språkforskeren Jurij KnorozovJurij Knorozov (1922–1999), sovjetisk språkforsker som på 1950-tallet, med Landas nedtegnelse som grunnlag, var den første som påviste at mayaskriften i stor grad er fonetisk og stavelsesbasert. på 1950-tallet så at det delvis var en fonetisk gjengivelse. Det avgjørende gjennombruddet kom i 1960, da kunsthistorikeren Tatiana ProskouriakoffTatiana Proskouriakoff (1909–1985), kunsthistoriker av russisk opphav. I 1960 viste hun at innskriftene på monumentene nedtegner virkelige historiske hendelser i herskernes liv, og ikke bare kalenderopplysninger og religiøse data. viste at innskriftene ikke bare inneholdt astronomi og religiøse formler, slik man hadde trodd, men også helt konkrete historiske hendelser: fødsler, trontiltredelser, kriger og dødsfall for bestemte herskere.
Like avansert var mayaenes tallsystem, med grunntall tjue, der en prikk sto for én, en strek for fem og et skjellsymbol for null: mayaene kom dermed, helt uavhengig av sivilisasjonene i Den gamle verden, blant de første i verden frem til begrepet null som tallverdi.
Kalenderen hogd i stein
Tidsmåling var en sann lidenskap hos de lærde mayaprestene. De brukte samtidig den rituelle kalenderen på 260 dager, tzolk’inRituell kalender på 260 dager (13 tall × 20 dagnavn), brukt parallelt med solåret på 365 dager, som het haab., og solåret på 365 dager, kalt haab, som sammen gjentok seg i en syklus på 52 år kjent som kalenderrunden. For å nedtegne lengre perioder og datere bestemte hendelser nøyaktig brukte man den såkalte lange tellingen: en lineær telling av dager fra den mytiske datoen for verdens skapelse, som omtrent tilsvarer 11. august 3114 f.Kr. Det var nettopp slutten på en av de største syklusene i den lange tellingen, 21. desember 2012, som i populærkulturen feilaktig ble tolket som et varsel om verdens undergang; for mayaene selv ville det bare ha vært en nullstilling av en av kalenderens tellere, omtrent som når kilometertelleren i en gammel bil går over til et nytt femsifret tall.
Observasjonen av himmelen var like presis. Dresden-kodeksen inneholder detaljerte tabeller over planeten Venus’ bevegelser, der den synodiske syklusen på 584 dager er beregnet nesten feilfritt, og planetens posisjoner ble, som vi har sett, også brukt til å planlegge felttog. Selve pyramiden El Castillo i Chichén Itzá, i det nordlige Yucatán, er en slags steinkalender: på hver av de fire sidene er det 91 trinn, som sammen med den øverste plattformen blir nøyaktig 365, antall dager i solåret. To ganger i året, ved jevndøgn, kaster den nedgående solen en rekke skygger langs kanten av trappen som møtes med et steinhode av en slange ved foten, og det ser ut som en slange som glir ned pyramiden.
Guder, konger og blodsofre
Herskere som Pakal den store, som styrte Palenque i nesten sytti år frem til sin død i 683, ble regnet som hellige mellommenn hvis blod, etter troen, ga gudene næring og opprettholdt verdensordenen. I blodofferritualene stakk herskerne og konene deres hull på tungen eller andre kroppsdeler med en tornet snor eller med piggrokkepigger, og de ofret blodet til gudene ved å brenne det på papir. En av de mest kjente fremstillingene av et slikt ritual, fru K’abal Xook fra Yaxchilán som stikker hull på tungen mens mannen holder en fakkel over henne, er hogd inn i en overligger av stein som i dag oppbevares i British Museum.
Det religiøse livet var også gjennomsyret av det rituelle ballspillet, pok-ta-pok, som ble spilt med en tung gummiball på smale steinbaner med vegger som skrånet som en V. Spillet hadde en dyp kosmologisk mening: i den hellige boken Popol Vuh«Rådets bok», den hellige boken til k’iche’-folket, bevart i en avskrift fra begynnelsen av 1700-tallet, med myten om de guddommelige tvillingene og spillet deres mot underverdenens herrer. blir det arenaen for tvekampen mellom de guddommelige tvillingene og herrene i underverdenen, Xibalbá, og taperne måtte, etter enkelte fremstillinger å dømme, noen ganger bøte med hodet. Like hellige var cenoteneNaturlige kalksteinsbrønner fylt med grunnvann, vanlige på Yucatán. Mayaene regnet dem som hellige innganger til underverdenen, Xibalbá., naturlige synkehull fylt med grunnvann som man etter troen kunne komme inn i underverdenen gjennom. I den hellige cenoten i Chichén Itzá, utforsket av dykkere tidlig på 1900-tallet, ble det funnet gjenstander av gull og jade, i tillegg til menneskeknokler, som bekreftet de gamle beretningene om ofrene som ble kastet i vannet.
Byenes forfall og møtet med Europa
På 700- og 800-tallet, av årsaker som arkeologene fortsatt diskuterer, sluttet de store byene i det sørlige lavlandet (Tikal, Calakmul, Palenque, Copán) etter tur å reise monumenter og ble forlatt. I dag mener man at det dreide seg om en sammensatt årsaksrekke som virket samtidig: langvarige tørkeperioder, bekreftet av analyser av innsjøavleiringer og drypsteiner i grotter, jord som var utarmet etter århundrer med intensivt jordbruk, overbefolkning og stadig hyppigere kriger mellom byene, som trolig rystet selve ideen om det hellige kongedømmet. Likevel kan man ikke snakke om at mayasivilisasjonen forsvant helt: i det nordlige Yucatán blomstret byer som Chichén Itzá, og senere Mayapán, i flere hundre år til, i den såkalte postklassiske perioden.
Da spanjolene kom til Den nye verden, var det nettopp denne politiske oppsplittingen, som flere hundre år tidligere hadde svekket mayabyene innenfra, som gjorde erobringen vanskelig. I motsetning til aztekerne og inkaene, hvis riker falt i løpet av få år fordi det var nok å innta én hovedstad, hadde ikke Yucatán noe slikt sentrum: Montejo-familien begynte erobringen i 1527 og fikk full kontroll over halvøya først etter nesten tjue år med kamper. Det siste uavhengige mayariket, itzáenes rike med hovedstaden Nojpetén i innsjøen Petén Itzá i dagens Guatemala, holdt stand helt til 1697, nesten to hundre år etter at Tenochtitlan og aztekerriket falt.
I motsetning til den seiglivede myten om «den forsvunne sivilisasjonen» har mayaene aldri forsvunnet. I dag lever mer enn seks millioner av etterkommerne deres i Mexico, Guatemala, Belize og Honduras; de snakker rundt tretti mayaspråk, dyrker mais på tradisjonelt vis og følger i mange samfunn fortsatt den gamle kalenderen: et bevis på at sivilisasjonen som reiste Tikal og Chichén Itzá ikke er utslukket, men, som så mange av byene sine, bare har skiftet skikkelse.
