Wari-kulturen varte omtrent fra 600 til 1000 e.Kr. og hører til perioden som arkeologene kaller Den midtre horisontenArkeologisk betegnelse på perioden i Andes’ historie omtrent mellom 600 og 1000 e.Kr., da store stater som Wari vokste frem i Andes.. Den oppsto i Ayacucho-regionen, og på 600-tallet begynte Wari-staten å utvide sitt herredømme over fjell- og kystområdene i dagens Peru. Mot slutten av det første årtusenet ble makten svekket, og rundt år 1000 var hovedstaden i stor grad forlatt. Det er mulig at en alvorlig tørke fremskyndet nedgangen.
Wari-folket tilskrives også de eldste kjente quipueneSnorer med knuter som ble brukt til å registrere tall og andre opplysninger. De mest kjente er fra inkaenes tid, da de ble brukt i administrasjonen av riket., fra det første årtusenet e.Kr., flere hundre år før inkaene brukte dem til regnskapet i sitt rike.
Hovedstaden, kunsten og makten
Sentrum for Wari-folket lå i Andesfjellene i Peru, omtrent 25 kilometer nord for dagens by Ayacucho. I perioden med størst utbredelse, omtrent mellom 800 og 900 e.Kr., strakte innflytelsen seg fra Cajamarca og Lambayeque i nord til Sicuani i sør og omfattet en stor del av dagens Peru. Man regner med at Wari-riket som politisk enhet varte i mer enn to hundre år.
Hovedstaden var et utviklet bysentrum med anlegg av rektangulære bygninger av grovt tilhogd stein og høye murer (noen steder opptil sju meter) som fungerte som palasser og boligterrasser. Anleggene var omgitt av lange bymurer, flere hundre meter lange, som delte byen i det vi kan beskrive som atskilte bydeler. Stein og leire var de grunnleggende byggematerialene, og den rektangulære planen var langt vanligere enn de få runde bygningene.
I Wari-kunsten ser man tydelig påvirkning fra to eldre kulturer i Andes. Fra Tiwanaku hentet de tilsynelatende inspirasjonen til de store seremonielle karene, der dekoren minner om relieffene på den berømte Solporten. Samtidig avslører de mindre koppene og karene med rette, parallelle vegger påvirkning fra Nazca-kulturen. Uansett hvor formene kom fra, utmerker Wari-keramikken seg ved en nøye polert overflate og rik dekor, med menneske-, dyre- og plantemotiver.
De fleste arkeologer mener at Wari-folket var et erobrerfolk, organisert i en sterk og sentralisert stat, som også fødte andre viktige regionale sentre, blant dem det kjente Pachacámac nær dagens Lima. Man antar at Pachacámac, som et svært innflytelsesrikt religiøst sentrum, med tiden fikk så stor selvstendighet at det bidro til å svekke Waris sentralmakt, noe som i dag regnes som en av de mulige årsakene til at dette riket gikk under.
Pikillacta
Omtrent 30 kilometer sørøst for Cusco, i Lucre-området, langs veien fra Cusco til Puno, ligger Pikillacta (Pikillaqta), en stor bosetning bygd av Wari-folket. Den ligger rundt 3200 meter over havet, og navnet betyr «loppebyen» på quechua. Tidspunktet for byggingen anslås ulikt, fra slutten av 500-tallet til midten av 600-tallet.
Pikillacta ble bygd etter en plan som var lagt på forhånd, med rette gater og murer av ubearbeidet stein lagt i leire, opptil 12 meter høye. Anlegget omfattet rundt 700 bygninger på et område på nesten to kvadratkilometer, blant dem rundt 200 inngjerdede kvartaler med indre gårdsplass og 508 lagerbygninger. Merkelig nok hadde byen bare sju korte gater og nesten ingen vinduer. Man har beregnet at byggingen krevde nesten seks millioner dagsverk.
Pikillactas funksjon er fortsatt omdiskutert: den tolkes som et administrasjonssentrum, som en festning med militær garnison eller som et sted for ritualer og store festmåltider. Stedet ble først undersøkt av den peruanske historikeren Luis Valcárcel i 1927, og utgravingene ble ledet i tre omganger, mellom 1978 og 1990, av arkeologen Gordon McEwan.
Mindre enn to kilometer fra sentrum av Pikillacta, ved dagens vei mellom Cusco og Puno, ligger Rumicolca, et massivt steinbyggverk som i dag regnes som en akvedukt bygd av Wari-folket, kanskje nettopp for å forsyne Pikillacta med vann. Inkaene bygde den senere om og kledde den grove Wari-muren med fint tilhogd stein. I dag er Pikillacta vernet som arkeologisk park.
