Tidlig på 1300-tallet kom den krigerske karibstammen til De små Antillene fra kysten av Venezuela, nedover Orinoco-elven og med stor dyktighet i kanoene sine. Språket deres var helt forskjellig fra språket til de arawakiske folkene som allerede bodde på øyene. Sett fra taínoenes ståsted, deres arawakiske naboer, var nykommerne vanskelige å ta godt imot: de skilte seg ut i utseende og skikker, og mest av alt i sin krigslyst og i et ritual som skapte virkelig skrekk hos naboene, nemlig rituell kannibalisme. Historikere antar at karibene med tiden ville ha spredt seg over hele øyverdenen hvis det ikke hadde vært for den europeiske erobringen, som ødela alle kulturene i Karibia like mye, for da Columbus kom, var de midt i sine erobringer.
Navnet «kariber» kommer fra arawak-språket og betyr omtrent «menneskeeter»; det var nettopp nabofolkene som kalte dem dette, og senere overtok også de europeiske krønikeskriverne navnet (derav selve begrepet kannibalisme). Det er viktig å understreke at den rituelle spisingen av menneskekjøtt hos karibene ikke var en matkilde, men del av et krigersk og magisk kompleks: man trodde at den beseirede ofrets styrke og mot på denne måten gikk over til seierherren, samtidig som det skremte fienden.
Det karibiske samfunnet var også preget av en skarp rollefordeling mellom menn og kvinner. Flerkoneri var vanlig, og en mann kunne også ta de beseirede fiendenes koner inn i fellesskapet, mens det nesten bare var mennene som bestemte over kriger og andre felles foretak. Fangede fiendtlige menn ble som regel slaver eller, sjeldnere, ofre i ritualer. Angrepene ble oftest gjort om natten: karibene listet seg i kanoene inn mot arawak-bosetningene og angrep så plutselig med skrik, trompetlyd og brennende piler, drepte de gamle og de voksne mennene på stedet og førte kvinnene og barna bort som fanger.
Om kannibalisme
Kannibalisme, eller antropofagi (fra gresk anthropos, menneske, og phagein, spise), var slett ikke noe særtrekk bare for karibene; etnografisk materiale viser den i ulike former og med ulik betydning hos en rekke folk over hele verden, nesten alltid i en religiøs og magisk sammenheng. I enkelte samfunn på Ny-Guinea var rituelt drap og symbolsk spising av offeret del av lange fruktbarhetsritualer knyttet til dyrking av kokospalmer. Hos noen søramerikanske folk er det kjent en tro på at det å spise hjertet til en drept fiende overfører fryktløsheten hans til krigeren, et motiv som ligger svært nær det karibiske. I enkelte samfunn i Sentral-Afrika mistet kannibalismen derimot sin religiøse dimensjon og ble praktisert som del av det daglige kostholdet og som et symbol på sosial prestisje, og det er også dokumentert helt eksepsjonelle tilfeller av kannibalisme i ytterste nød, under hungersnød, hos mennesker uten noe kulturelt mønster for det.
Til tross for alle disse forskjellene ser etnologer en felles tråd i eksemplene: rituell kannibalisme, hvor grusom den enn kan virke fra dagens ståsted, styrket ofte samholdet innad i fellesskapet og økte, ved å skremme motstanderen, sjansene for å overleve konfliktene med naboene. Også hos noen andre krigerske folk i historien, blant dem maoriene på New Zealand, kjent for å stille ut hodene til beseirede fiender, ble et lignende symbolsk oppgjør med motstanderen fulgt av særskilte krigssanger og -danser som skulle håne og ydmyke de beseirede.
