Kongeriket Chimú (eller Chimor) utviklet seg på nordkysten av Peru omtrent fra 1200- til 1400-tallet e.Kr., på et område på rundt 40 000 kvadratkilometer: fra dalen langs elven Moche i nord til elvene Zarumilla og Chancay i sør. Mot slutten av sin tid kom det under inkaenes herredømme, i Pachacútecs regjeringstid, og i andre halvdel av 1400-tallet ble det innlemmet i Tawantinsuyu. Det meste av det vi i dag vet om statens opprinnelse og fall, stammer fra skriftene til de spanske erobrerne, som samlet inn tradisjoner og myter om den fra lokalbefolkningen.
Ifølge den spanske presten og krønikeskriveren Antonio de la Calancha fra 1600-tallet hadde månen den sentrale plassen i chimú-folkets religion. Den ble æret høyere enn solen nettopp fordi den, i motsetning til solen, er synlig både dag og natt. Man trodde at månen styrte naturen (plantenes vekst, flo og fjære, daggryet og tordenværet), og måneformørkelsene ble feiret som øyeblikk der den seiret i sin evige kosmiske kamp; om den derimot ikke viste seg på himmelen en natt, mente man at den var opptatt med å straffe syndere i den andre verden.
Siden chimú-folket, i likhet med den nærliggende og eldre Moche-kulturen som de også arvet vanningssystemet fra, var et kystfolk, antar man at de også arvet månekulten fra moche-folket, mens kulturene lenger inne i Andes, som Tiwanaku, heller dyrket solen. I tillegg til månen æret chimú-folket havet (Ni), livets kilde, som de ga gaver til, samt enkelte stjerner og kulten av selve herskeren; det mest utbredte religiøse symbolet var slangen, som over hele det amerikanske kontinentet ble forbundet med fruktbarhet. De døde, særlig herskerne, ble gravlagt med rike gaver (mat, våpen og gjenstander), og noen ganger med noen av konene sine, med barn og med husdyr.
Chimú-folket var fremragende gullsmeder, og den karakteristiske svarte keramikken deres, laget i former, er fortsatt høyt verdsatt. Økonomien bygde på et utviklet vanningssystem, arvet fra moche-folket, som de brukte til å vanne avlinger av chili, gresskar, bønner, mais, peanøtter, søtpotet og maniok, i tillegg til ulike frukter. De fisket, også med teknikker de hadde lært av moche-folket, fra flåter (med garn) og fra båter (med krok), og avbildningene på keramikken viser enda en uvanlig ferdighet: dressur av skarver som fisket for dem.
Chan Chan, byen av leire
Chimú-folket nedstammer fra flere mindre samfunn som bodde rundt Chan Chan, og som etter hvert slo seg sammen og vokste til en mektig stat i de sentrale Andes. Om grunnleggelsen av kongedynastiet forteller sagnet om den halvmytiske helten Taycanamo, som i likhet med Manco Cápac hos inkaene skal ha kommet til Moche-dalen på en flåte som utsending for en mektig hersker fra den andre siden av havet, med et magisk gullpulver i bagasjen. Han bygde et palass, og rundt år 1300 gjorde lokalbefolkningen ham til høvding.
Arkeologiske funn viser at det allerede rundt år 800 fantes en bosetning der Chan Chan ligger, men byen nådde sin fulle prakt først med Taycanamo og dynastiet hans, som medregnet ham selv telte ti herskere. Riket nådde toppen av sin makt midt på 1400-tallet under den siste av dem, Minchancaman, da det strakte seg rundt 960 kilometer langs Stillehavskysten, og selve Chan Chan, med et areal på rundt 20 kvadratkilometer og nesten 40 000 innbyggere, var til og med større enn Cusco.
I selve hjertet av byen lå ti store anlegg omgitt av murer; man antar at hver av de ti herskerne i dynastiet bygde sitt eget og føyde det til forgjengerens. Mens herskeren levde, var disse anleggene kongelige palasser, og etter hans død ble de hans helligdom, mens etterfølgeren bygde et nytt anlegg til seg selv. I en av haugene fant arkeologene levningene av et hundretall unge kvinner som antas å ha blitt ofret da herskeren ble gravlagt.
Slutten kom med inkaenes fremmarsj: Minchancaman gjorde lite motstand, og Chimú ble beseiret og innlemmet i et rike i rask ekspansjon. I tråd med inkaenes vanlige praksis overfor underlagte folk opptrådte de nye herrene forholdsvis mildt: de utnevnte Chumun Caur, sønn av den siste chimú-herskeren, til styresmann over det beseirede riket. Likevel ble det tidligere rikets enhet fullstendig knust mellom 1485 og 1490, og inkaene tok rett og slett over mange av Chimú-kulturens prestasjoner, fra håndverket til vanningssystemet; noen tiår senere led selve inkariket samme nederlag, denne gangen mot de spanske conquistadorene. Chan Chan regnes fortsatt som en av de største byene av soltørket leirstein som noen gang er bygd, og ruinene vitner om Chimú-rikets tidligere storhet.
