Nazca-kulturen vokste frem i det sørlige Peru, i området som i dag heter Ica, og var nært knyttet til den eldre Paracas-kulturen, mens den levde samtidig med Moche-kulturen lenger nord på kysten. Den nådde sin storhetstid omtrent mellom 100 f.Kr. og 600 e.Kr.
Bosetningene lå langs de øvre løpene av elvene, som på grunn av lite vann ofte tørket ut før de nådde Stillehavet. For å sikre seg vann i et så tørt miljø bygde Nazca-folket, i likhet med andre kystkulturer på den tiden, forgreinede underjordiske akvedukter, et system som krevde solid kunnskap om hydraulikk, og som delvis fortsatt er i bruk.
Samfunnet ble, etter alt å dømme, styrt av prester som var kyndige i astronomi, regning og geometri. På den malte keramikken bæres de i bærestoler av magre tjenere, noe som viser deres høye stilling. Autoriteten deres hvilte trolig også på evnen til å «lese» himmelen og forutsi årstidenes skifte; i denne sammenhengen nevnes også en kalender på 360 dager som tilskrives denne kulturen.
Gravene som er funnet i området, viser at gravskikkene var svært viktige. De mest fremtredende døde ble gravlagt i kompliserte graver, utstyrt med keramikk, tekstiler, gullsmykker og fjærhodeplagg til reisen til den andre verden; i de samme anleggene er det også funnet levninger av mennesker som antas å ha blitt ofret, blant annet barneben. Vanlige innbyggere ble gravlagt enklere: i groper, i sittende stilling og uten gravgaver.
Keramikken
Arkeologer regner Nazca-keramikken blant den beste i hele det førcolumbianske Amerika. Den ble laget ved å forme leiren over et kuvet underlag, og den karakteristiske formen (en avrundet kropp med to rørformede tuter forbundet med en brohank) skiller den lett fra keramikken til andre kulturer i Andes.
Dekoren var variert: fra geometriske mønstre (ruter, sirkler, trekanter) til plante-, dyre- og menneskemotiver. Særlig iøynefallende er skikkelsen av et vesen med kattelignende ansikt som har slanger ut av munnen, og de mange fremstillingene av avhogde menneskehoder, som har fått noen forskere til å anta at hodejakt hadde en plass i denne kulturens tro.
Nazca-linjene
Den mest kjente arven etter denne kulturen er uten tvil geoglyfene i ørkenen Pampa de Nazca (eller Pampa del Ingenio), enorme tegninger risset inn i bakken som vitner om dyp kunnskap om astronomi. Den første som beskrev dem, i 1926, var den peruanske arkeologen Toribio Mejía XesspePeruansk arkeolog som var den første som vitenskapelig registrerte linjene i Nazca-ørkenen, selv om lokalbefolkningen kjente dem fra før., og flere tiår senere ble arbeidet videreført av den tyske matematikeren Maria Reiche
Maria Reiche (1903–1998). Tysk matematiker som tilbrakte mesteparten av livet i Nazca-ørkenen, der hun studerte og beskyttet geoglyfene. Hun er gravlagt nær linjene hun forsket på..
Fra 1940-årene målte og kartla Reiche linjene i årevis og kom frem til at de største av dem fungerte som en slags astronomisk kalender, knyttet til årstidenes syklus og himmellegemenes posisjon. Ett sted fant hun for eksempel at hele 23 rette linjer gikk ut fra samme punkt, og at en av dem pekte mot solens posisjon ved jevndøgn. For et folk som var avhengig av knapt og dyrebart vann for å overleve, hadde det også en svært praktisk betydning å følge slike sykluser.
Geoglyfene forestiller fugler (en pelikan, en måke, en trane, en kondor, en papegøye, en kolibri), en edderkopp
Edderkoppen En av de mest kjente geoglyfene i Nazca-ørkenen., en snegl, en ape og flere krypdyr (en øgle, en iguan, en slange); man kan også kjenne igjen en hund, to lamaer, en hval og en stor figur som ligner en lysestake. Noen linjer er knapt en meter brede, men strekker seg over flere kilometer, og enkelte dyrefigurer er opptil 300 meter lange. De ble laget ved å fjerne det mørke, jernfargede øverste jordlaget, slik at det lysere, gulaktige laget under kom frem.
Til tross for flere tiår med forskning, blant annet av Reiche, som viet dem mesteparten av livet sitt, er det nøyaktige formålet med Nazca-linjene fortsatt gjenstand for gjetninger, og de regnes som en av de store gåtene i det gamle Amerika.
