Toltekerne var et folk med hovedstaden Tula, som var den viktigste byen i det sentrale Mexico omtrent mellom 900 og 1150. Vi kjenner dem fra to svært ulike kilder: fra de arkeologiske utgravningene i Tula og fra tradisjonene til aztekerne, som århundrer etter at toltekerne var borte, hyllet dem som sine forbilder og forfedre. De to bildene stemmer bare delvis overens – derfor er det i fortellingen om toltekerne alltid viktig å skille mellom det som er gravd fram, og det som er fortalt.
Tula, stedet med sivet
Aztekiske kilder kaller toltekernes hovedstad Tollan, som betyr «stedet med sivet» på nahuatl; det fulle navnet, Tollan Xicocotitlan, betyr omtrent «stedet med sivet ved vepsehøyden». Restene av byen ligger ved dagens småby Tula de Allende i den meksikanske delstaten Hidalgo, rundt 75 kilometer nord for Mexico by, omkring 2000 meter over havet.
Byen oppsto rundt 650, på en tid da storbyen Teotihuacan allerede var i forfall, og arvet mange av dens tradisjoner. Det første sentrumet, som arkeologene i dag kaller Tula Chico («Lille Tula»), ble brent og forlatt mot slutten av 800-tallet, og rundt halvannen kilometer lenger sør ble et nytt seremonielt sentrum reist – Tula Grande. Byens storhetstid faller omtrent mellom 900 og 1150. Ifølge nyere anslag dekket Tula da rundt 14 kvadratkilometer og hadde opptil 60 000 innbyggere, mens eldre anslag snakker om 30 000–40 000. Den var trolig den største byen i det sentrale Mexico på sin tid, om enn langt mindre enn det tidligere Teotihuacan og det senere aztekiske Tenochtitlan.
Økonomien bygde på jordbruk med kunstig vanning og på håndverk, fremfor alt bearbeiding av obsidian – det vulkanske glasset som blader og redskaper ble laget av. Tula var et viktig senter for handelen med grønnlig obsidian fra gruvene ved Pachuca, og i byen er det også funnet obsidian fra Ucareo i Michoacán, turkis som trolig stammer fra området rundt dagens New Mexico, flerfarget keramikk fra Nicaragua eller Costa Rica og den karakteristiske blanke plumbate-keramikken fra Stillehavskysten av Guatemala og Chiapas, som regnes som et av kjennetegnene på toltekisk nærvær.
Atlantene og Tula Grande
Hjertet i byen var den store plassen i Tula Grande, med de viktigste byggverkene rundt seg: pyramidene B og C, Det brente palass (Palacio Quemado), to baner for det rituelle ballspillet og en lav plattform, tzompantliEt stativ eller en plattform der hodeskallene til ofrene ble stilt ut. Den i Tula ble undersøkt av arkeologen Eduardo Matos Moctezuma i 1968–1970, og der ble det også funnet rester av menneskeskaller.. Den største av pyramidene, pyramide C, er i dårlig stand i dag, så Tulas mest kjente byggverk er den mindre pyramide B, viet guden TlahuizcalpantecuhtliMorgenstjernens gud, altså planeten Venus når den viser seg før daggry. I sagnene er han knyttet til Quetzalcóatl., morgenstjernens herre.
På toppen av pyramide B står i dag de berømte atlantene fra Tula – fire basaltsøyler formet som krigere, rundt fire og en halv meter høye, som en gang bar taket på tempelet. Hver av dem består av fire deler som er føyd sammen med tapp og hull, og krigerne bærer et fjærhodeplagg, et sommerfuglformet brystsmykke, en skive på ryggen og en atlatlSpydkaster: et treskaft med en krok i enden, som forlenger armen og gir spydet mye større fart og rekkevidde. i hånden. Foran pyramiden lå en forhall med søylerekker, og selve pyramidens vegger var dekket av relieffer med jaguarer og prærieulver i prosesjon og med ørner og gribber som fortærer menneskehjerter.
Atlantene ble ikke funnet på plass. I 1941, i den andre utgravningssesongen, kom arkeologen Jorge R. Acosta over de spredte delene deres i en prøvegrøft på nordsiden av pyramiden: Tre figurer kunne settes helt sammen, mens det bare ble funnet en del av den fjerde. Delene ble først satt opp midlertidig på plassen og ført tilbake til toppen av pyramiden i 1960, da Acostas tjue år lange undersøkelser i Tula var avsluttet.
Nordsiden av pyramide B stenges av Coatepantli, «slangemuren», smykket med relieffer av slanger som sluker menneskeskjeletter. Ved siden av pyramiden ligger også Det brente palass, oppkalt etter sporene av brann: Søylesalene hadde benker dekorert med relieffer av prosesjoner av krigere og stormenn, og der ble det også funnet skulpturer av typen chac moolHalvliggende figur som støtter seg på albuene, med hodet vendt til siden og en skål eller plate på magen, trolig til offergaver. Slike skulpturer finnes både i Tula og i Chichén Itzá, og senere også hos aztekerne.. Under arbeider på 1990-tallet ble det under gulvet i en av salene oppdaget rituelle depoter med skiver av svovelkis, noen av dem dekorert med turkismosaikk, og i samme periode ble også den såkalte Tula-brynjen funnet, laget av plater av skjell.
Quetzalcóatl, Tezcatlipoca og Tulas fall
Det vi vet om Tulas herskere, stammer nesten utelukkende fra aztekiske og koloniale opptegnelser skrevet århundrer senere, som Den florentinske kodeks av fray Bernardino de Sahagún og Annalene fra Cuauhtitlan. Ifølge disse tradisjonene var faren til den første store herskeren chichimek-lederen Mixcóatl, og sønnen hans, Ce Ácatl Topiltzin Quetzalcóatl – oppkalt etter fødselsåret sitt, «1-Siv», og etter guden Den fjærkledde slangen – ble prest og hersker i Tula, husket som en vis og from konge som håndverket blomstret under.
Den mest kjente fortellingen handler om konflikten hans med Tezcatlipoca, den mørke trollmannsguden. Ifølge tradisjonen lurte Tezcatlipoca Quetzalcóatl til å drikke seg full på pulqueAlkoholholdig drikk av gjæret agavesaft, som i Mesoamerika ble drukket etter strenge regler og i ritualer. og bryte presteløftet sitt; den skamfulle herskeren forlot Tula og dro østover, mot kysten. Ifølge én versjon, nedtegnet i Annalene fra Cuauhtitlan, brente han seg selv der, og hjertet hans steg opp til himmelen og ble morgenstjernen – noe som knytter ham til guden pyramide B er viet. Ifølge en annen seilte han bort på en flåte av slanger og lovet å komme tilbake en dag.
Som Tulas siste hersker nevner tradisjonene Huémac, under hvis styre byen ble rammet av hungersnød, indre strid og framstøt fra chichimekiske folk i nord; toltekerne spredte seg ifølge disse fortellingene i alle retninger, og Huémac selv flyktet til Chapultepec. Datoene kildene oppgir for disse hendelsene, spriker med nesten et helt århundre, og mange forskere mener at historie og myte er uløselig blandet i disse fortellingene.
Arkeologien bekrefter at slutten var voldsom: En gang mellom 1150 og 1200 ble det meste av byen brent og forlatt, de monumentale byggverkene ble plyndret, og mange skulpturer ble knust og begravd i pyramidenes hauger – blant dem atlantene. Likevel ble Tula aldri helt øde; senere ble byen bosatt på nytt av folk med aztekisk kultur, som gravde i ruinene etter skulpturer og nedgravde offergaver.
Toltekerne i aztekernes øyne
For aztekerne, som grunnla hovedstaden sin Tenochtitlan nesten to hundre år etter Tulas fall, var toltekerne selve legemliggjøringen av sivilisasjonen. Nahuatl-ordet toltecatl betydde «kunstner, dyktig mester», og toltecayotl – «toltekiskhet» – betydde kunst, lærdom og byliv i det hele tatt, i motsetning til den «chichimekiske» levemåten til nomadene i nord. Toltekerne ble tilskrevet oppfinnelsen av kalenderen, legekunsten og mange håndverk.
Toltekisk avstamning var også en kilde til politisk legitimitet. Den første aztekiske herskeren, Acamapichtli, ble ifølge tradisjonen valgt nettopp fordi han på morssiden stammet fra den adelige slekten i Culhuacan, en by som ble regnet som toltekernes arvtaker, og herskerne i andre mesoamerikanske byer framhevet en lignende avstamning. Derfor advarer forskere i dag mot at bildet av toltekerne som et stort imperium trolig sier mer om aztekernes behov enn om det virkelige Tula, hvis innflytelse ifølge enkelte anslag var mer beskjeden – mer som et kongerike enn et imperium.
Tula og Chichén Itzá
Da den franske oppdagelsesreisende Désiré Charnay gravde i Tula for første gang på 1880-tallet, ble han slått av likheten med mayabyen Chichén Itzá på Yucatán, mer enn tusen kilometer unna: Også der finnes søyler formet som krigere og fjærkledde slanger, prosesjoner av jaguarer og ørner, chac mooler og et stativ for hodeskaller. Charnay konkluderte med at toltekerne hadde erobret Chichén Itzá, og ideen ble også støttet av mayatradisjonen om Kukulcán – «Den fjærkledde slangen» – som kom fra vest.
Dagens forskning er langt mer forsiktig. Noen forskere ser fortsatt i Chichén Itzá spor av toltekisk nærvær, andre mener at begge byene var del av et bredere nettverk av handel og en felles kult av Den fjærkledde slangen, og nyere dateringer viser at enkelte byggverk i «toltekisk» stil i Chichén Itzá er eldre enn Tulas storhetstid, slik at påvirkningen kanskje også gikk motsatt vei. Noe enstemmig svar finnes foreløpig ikke.
Mellom historie og myte
Ruinene ved Tula ble beskrevet allerede i 1873 av den meksikanske geografen Antonio García Cubas, og de første utgravningene ble gjort av Charnay. Likevel trodde man lenge at Tollan i de aztekiske fortellingene egentlig var Teotihuacan. Vendepunktet kom i 1941, da historikeren Wigberto Jiménez Moreno på et rundebordsmøte i Det meksikanske antropologiske selskap viste ut fra historiske kilder at Tollan nettopp var Tula i Hidalgo – samme år som Acosta fant atlantene. Acosta arbeidet i Tula til 1960, og forskningen ble deretter videreført av Eduardo Matos Moctezuma, Alba Guadalupe Mastache, Robert H. Cobean og andre.
Fortsatt i dag er historikerne uenige om hvor mye man kan stole på de aztekiske fortellingene om toltekerne. Noen, som Nigel Davies og H. B. Nicholson, mente at man ved nøye sammenligning kunne trekke ut en historisk kjerne av dem; andre, som Susan Gillespie og Michel Graulich, ser i dem fremfor alt et mytisk bilde av fortiden som aztekerne formet etter egne behov. Det som står fast, er Tula selv – en stor by der byggmestrene, steinkrigerne og kulten av Den fjærkledde slangen satte dype spor i Mesoamerikas kunst og tro helt fram til spanjolenes ankomst.
