Yanomami, et folk som rett og slett kaller seg «menneskene», bor i de tette regnskogene ved øvre Orinoco og i det nordlige Amazonas, på grensen mellom Venezuela og Brasil. De er et av de største urfolkene i Sør-Amerika som helt frem til midten av 1900-tallet levde nesten fullstendig isolert fra omverdenen, fordelt på mer enn to hundre små landsbyer spredt utover skogen.
Den grunnleggende enheten for bolig og sosialt liv er shabono, en enorm rund konstruksjon av stolper og palmeblader, åpen inn mot et indre tun, der en hel landsby bor under samme tak, av og til flere hundre mennesker. Hver familie har sitt eget ildsted langs ytterkanten av ringen, mens midten holdes fri til møter og ritualer. Yanomamiene driver svedjebruk og dyrker først og fremst bananer og maniok, og de supplerer kosten med jakt med pil og bue og sanking av skogens frukter.
Yopo og hekura-åndene
Det religiøse livet er nært knyttet til sjamanismen. Sjamanene, kalt shapori, kommuniserer i transe med hekuraNaturåndene i yanomamienes tro, som sjamanen i transe påkaller for å beskytte landsbyen mot sykdom og onde krefter.-åndene ved å inhalere yopoEt hallusinogent pulver laget av barken eller frøene fra et tre i skogen, som en hjelper blåser inn i sjamanens nese gjennom et langt hult rør under ritualet., et pulver som en hjelper blåser inn i nesen deres gjennom et langt hult rør. Sjamanistiske ritualer følger nesten alle viktige hendelser i samfunnet, fra helbredelse av syke til forberedelser til krig eller fred med nabolandsbyene.
Når et medlem av samfunnet dør, holdes et særskilt minneritual, reahuEt rituelt festmåltid hos yanomamiene; i sorgformen blandes den dødes aske og knuste bein i en bananvelling som slektninger og venner drikker.: den dødes kropp brennes, og asken og de knuste beinene blandes i en bananvelling som slektninger og venner drikker under festmåltidet. På denne måten blir, etter yanomamienes tro, den dødes livskraft bevart i fellesskapet i stedet for å forsvinne for alltid i jorden.
Lenge visste den vestlige verden svært lite om yanomamiene. Først fra 1950-årene, da misjonærer og senere antropologer kom, blant dem Napoleon Chagnon, hvis feltarbeid på 1960-tallet skapte det gamle bildet av yanomamiene som et «voldelig folk», en beskrivelse som senere ble kritisert som forenklet, siden krigføring mellom slektene bare var en del, og attpåtil en sjelden del, av et langt mer sammensatt samfunnsliv. En mer alvorlig omveltning kom på 1980-tallet, da gullgravere trengte langt inn i området deres og brakte med seg sykdommer som yanomamiene ikke hadde motstandskraft mot. Det internasjonale presset som fulgte, fikk Brasil til i 1992 offisielt å opprette Yanomami-reservatet, et av de største urfolksreservatene i hele Amazonas.
