Aztekernes opprinnelse er ikke helt klarlagt. Sagnet forteller at en liten nomadestamme fra det hellige landet AztlánAztekernes mytiske urhjem, «hegrenes land», et sted langt mot nord. Den nøyaktige beliggenheten er ikke fastslått den dag i dag. rundt 1250 slo seg ned i Mexicodalen.
På sitt opprinnelige språk, nahuatlAztekernes språk. Det snakkes fortsatt av over en million mennesker i Mexico, og fra det kommer ord som sjokolade, tomat, avokado og chili., hadde de tre navn: mexica, tenochca og azteker (etter opprinnelseslandet Aztlán, hegrenes land, et sted langt mot nord). På grunn av krigerdyktigheten deres leide folkene i Mexicodalen dem inn som leiesoldater. Med tiden ble de en stadig mektigere kraft, som allerede på 1300-tallet erobret Azcapotzalco (en by ved bredden av TexcocoEn stor, grunn innsjø i Mexicodalen. På øyene i den vokste Tenochtitlan frem. Spanjolene tørrla den senere, og på den gamle sjøbunnen ligger i dag Mexico by.-sjøen som til da hadde hersket over området).
To historier forteller om begynnelsen på aztekernes krigerske grusomhet. Byene Azcapotzalco og Culhuacán lot aztekerne slå seg ned i den steinete Tizapán-regionen, et sted som myldret av giftslanger, overbevist om at de på denne måten ville bli kvitt dem. Nesten sikre på at slangene hadde gjort det av med aztekerne, dro de etter en tid til Tizapán. I stedet for synet de ventet, fant de aztekerne i live og ved full helse, takket være et proteinrikt kosthold de fikk ved å spise slangene.
Det andre eksemplet går tilbake til tiden da de var en leiehær. Fordi de mistenkte at noen la en felle for dem, skar de med list og brutalitet ett øre av hver av fangene de hadde tatt. Da andre grupper av krigere under opptellingen av fangene ville gjøre krav på aztekernes fanger, viste aztekerne frem en sekk full av ører som bevis på at fangene var deres.
Dagliglivet
Som i dagens verden begynte dagen ved daggry. Fra toppen av byens templer lød med jevne mellomrom den dumpe lyden av konkylier, sammen med de skarpe slagene fra teponaztliTretromme: en uthulet stamme med to tunger på oversiden. Når man slår på den, gir den to ulike toner; den ble brukt i ritualer, i krig og til å markere tidene på døgnet. (tretrommen), som markerte de ulike delene av dag og natt.
Vanligvis spiste man et lett måltid om morgenen, et rikelig måltid midt på dagen og nok et lett måltid om kvelden. Den viktigste matkilden var byens livlige markeder med et svært variert utvalg. Mais var den viktigste matvaren (av melet laget man det mest utbredte produktet, tortillaen), og det fantes også chili, bønner, gresskar, poteter, tomater og frukt av alle slag. Til mat holdt de kalkuner og hunder, og de spiste insekter, som larvene som snylter på agaven, gresshopper, maur og andre larver.
Markedet var et sted for forsyning og omfordeling av mat (et av betalingsmidlene var kakaobønner). Det sto dessuten under årvåkent oppsyn av inspektører og en domstol som straffet selv de minste overtredelser på stedet og strengt. De fleste overtredelser ble straffet med døden, fordi respekten for loven ble ansett som svært viktig, hvor ubetydelig forseelsen enn kan virke fra vårt ståsted. Lovene var strengere mot aristokratiet enn mot vanlige folk (noe som ikke kan sies om den postmoderne tidsalderen). Av og til ble noen benådet, men lovbryteren hadde ingen rett til en ny feil: straffen var nesten alltid døden.
Et av de mest kjente eksemplene er dommen over Chalchiuhnenetzin, datter av herskeren i Texcoco, NezahualpilliNezahualpilli (1464–1515), hersker i Texcoco, en av de tre byene i trippelalliansen. Han var kjent som poet, astronom og vismann. (1472–1515). Den kommende dronningen tok seg den ene elskeren etter den andre og drepte dem etterpå, helt til alt kom for en dag. Straffen var selvsagt henrettelse, til tross for hennes høye rang.
Fyll ble straffet med døden blant adelen, mens vanlige folk fikk hodet barbert og ble stilt ut til offentlig spott. Dødsstraffen kunne ikke unngås av forrædere, mordere (blant dem kvinner som tok abort, og alle som hjalp dem), de som gjorde seg skyldige i incest, og voldtektsforbrytere. Straffen for utroskap var at kvinnen ble kvalt og mannen steinet. Ingen kunne ta seg selv til rette utenfor den offisielle domstolen.
Slektskapsforholdene hos aztekerne kan grovt deles i to kategorier: monogami (vanlige folk, som ved å stifte familie ble fullverdige medlemmer av samfunnet) og polygami (som hørte høyadelen og herskerne til, med den i bunn og grunn politiske funksjonen å besegle allianser). Blant vanlige folk var det de kommende brudefolkenes foreldre som hadde hovedrollen i valget av ektefelle. Når den unge mannens familie hadde valgt en jente, gikk de til en prest som ut fra begges fødselsdato avgjorde om de kommende ektefellene passet sammen, og hvilken skjebne som ventet dem.
Det religiøse systemet og ofringene
Hele den aztekiske kulturen er gjennomsyret av religion og tro. Panteonet omfatter en rekke guddommer arvet fra andre mesoamerikanske folk. For å forstå det kompliserte religiøse systemet deres måtte vi ikke bare knote med tungen, men også med hodet. Det skal vi selvsagt ikke gjøre, men vi skal se nærmere på noen av de viktigste gudene:
Ometecuhtli: en aztekisk skapelsesmyte fremstiller denne guden som den øverste skaperen av jorden og de andre gudene. Han var kjent som dualitetens gud og hadde en dobbel natur, mannlig og kvinnelig på samme tid. Den mannlige delen het Ometéotl, den kvinnelige Omecíhuatl.
Huitzilopochtli: jordgudinnen Coatlicue
Coatlicue Jordgudinnen, «hun med slangeskjørtet». Steinstatuen, 2,5 m høy, står i dag i Det nasjonale antropologiske museet i Mexico by. hadde én datter, Coyolxauhqui (månegudinnen), og utallige sønner (De fire hundre fra sør). Da Coatlicue ble gravid med den kommende krigsguden, samlet datteren de andre brødrene og overtalte dem til å straffe moren med døden, fordi hun mente moren var utsvevende. Under angrepet på moren steg Huitzilopochtli ut av livet hennes, malt blå og med en ildslange i hånden, som han hogg Coyolxauhqui og de andre brødrene i stykker med.
Denne myten handler om solens overlegenhet, representert ved Huitzilopochtli, over søsteren Coyolxauhqui, som representerer månen. Moren deres, Coatlicue, er jorden med slangeskjørtet, som solen stiger opp av hver morgen. Og Huitzilopochtlis brødre, De fire hundre fra sør, er stjernene på himmelen, som flykter hver morgen når solen begynner å stå opp. På toppen av den store pyramiden i Tenochtitlan (som hadde to tårnformede helligdommer, viet til Tláloc og Huitzilopochtli) brant en evig ild viet til Huitzilopochtli. Den måtte aldri slukne, for ellers kunne aztekernes makt og herredømme over de andre folkene forsvinne.
Tezcatlipoca: skjebnens og krigens gud, opphav til splid og laster. Han er blitt sammenlignet med kristendommens Lucifer, og i noen versjoner regnes han til og med som jordens skaper. Kulten går tilbake til toltekernesEt folk som hersket over det sentrale Mexico fra 900- til 1100-tallet, med hovedstad i Tula. Aztekerne så på dem som sitt forbilde og sine forfedre. tid. De fortalte om et speil av mørk obsidian der man kunne se fremtiden og menneskenes innerste ønsker. I en tid med hungersnød gjemte Tezcatlipoca, som også kalles «guden med det rykende speilet», speilet for å forlenge menneskenes lidelser. Han var beskytter av nattens hemmelige gjerninger, som utroskap og tyveri.
Tláloc: regnets gud. Navnet kommer av ordet tlalli, som betyr jord på nahuatl, og endelsen oc, som betegner noe som befinner seg ovenpå. Ordrett oversatt: han som er over jorden. Han ble æret med ofring av menneskeblod (særlig barn og unge) under Atlcahualo-festen. Kulten var nært knyttet til jordens fruktbarhet.
Quetzalcóatl: vindens og visdommens gud, lærer i fredens kunster. Oversatt fra nahuatl har Quetzalcóatl en dobbel betydning: «Den fjærkledde slangen» og «Den dyrebare tvillingen». Han var beskytter av den regjerende slekten, og derfor bar medlemmene ofte fjær fra quetzalfuglenQuetzal er en fugl med skinnende grønn fjærdrakt og en hale som kan være opptil en meter lang. Fjærene var mer verdt enn gull, og bare herskere og adelige fikk bære dem.. Han ble regnet som oppfinneren av den rituelle kalenderen, lærer i jordbruk og beskytter av håndverkerne. Han er en av de få aztekiske gudene som ikke krevde menneskeofre.
Mange myter forteller om kampen hans mot den mørke guden Tezcatlipoca. En av dem forteller at Quetzalcóatl samlet alle slangene på kysten (Mexicogolfen) og lagde en flåte av dem, som han reiste tilbake til hjemlandet sitt, Tlapallan, med. Fordi man trodde at Quetzalcóatl skulle komme tilbake samme vei som han hadde dratt, oppsto et skjebnesvangert sammentreff for aztekerriket. I stedet for visdommens gud gikk Cortés i land på kysten av Mexicogolfen med sine conquistadorer. Han kom i året (1 Siv) da Quetzalcóatl ifølge profetien skulle vende tilbake, og slik ble inntrengerne forvekslet med guder.
Offerritualet
Aztekerne var ikke de første som bar frem rituelle ofre: de overtok skikken fra andre mesoamerikanske folk og drev den til ytterpunktet. Å ofre mennesker var en religiøs plikt, en nødvendighet for å holde verden oppe og bevare jordens fruktbarhet og herskerens makt. Man måtte tilfredsstille gudene, som når som helst kunne gjøre slutt på verden og ødelegge den.
Hos aztekerne fantes det to vanlige offerformer: å rive hjertet ut av offerets bryst og å la det dø i ild. Prestene la offeret på ørnesteinen (cuauhxicalliEt kar av stein, ofte formet som en ørn eller en jaguar, der hjertene til de ofrede ble lagt. Det ble kalt «ørnekaret».), som var spiss, slik at offeret bøyde ryggen bakover og brystet kom i riktig stilling for at hjertet lett kunne tas ut. Hjertet som ble revet ut, ble alltid vendt mot solen og deretter kastet foran bildet av guden som offeret ble gitt til. Kroppene ble kastet i en blodig haug ved foten av trappen. Senere ble de samlet opp og tilberedt til kannibalske festmåltider.
Ofring ved ild var forbeholdt ildguden, Xiuhtecuhtli. I tillegg til disse to hovedmetodene fantes det også ofre til ære for såkornets og vegetasjonens gud, Xipe Tótec. Ofrene ble drept med piler, slik at blodet skulle renne ned i jorden som vannet som gir den liv (aztekerne kalte menneskeblod chalchíhuatl, dyrebart vann). Deretter ble liket flådd, og presten kledde seg i offerets hud.
I 1487 innviet keiser Ahuízotl det store tempelet i Tenochtitlan (Templo MayorDet store tempelet midt i Tenochtitlan, en dobbel pyramide viet til Huitzilopochtli og Tláloc. Restene ble funnet ved en tilfeldighet i 1978, midt i sentrum av Mexico by., viet til Huitzilopochtli og Tláloc) med en enorm rituell ofring. Krønikeskriveren Fernando de Alva Ixtlilxóchitl beskrev begivenheten som «en slakting uten sidestykke i menneskehetens historie». Den store feiringen varte i fire dager. Ifølge enkelte kilder ble 80 000 mennesker ofret i løpet av den. Det første offeret bar Ahuízotl selv frem, da han stakk en obsidiankniv
Den rituelle kniven Bladet er av obsidian, et vulkansk glass som er skarpere enn stål. Skaftet er dekorert med en mosaikk av turkis og skjell. i brystet på offeret og tok ut hjertet, som han ofret på Huitzilopochtlis nye alter.
Krigen og det militære livet
For de mesoamerikanske folkene var krig en naturtilstand og en livsform. Til den var knyttet tilgangen på ressurser, herredømmet over andre folk, slavearbeidskraften og slavene som var bestemt for offerritualene.
En av de mest berømte formene for krigføring var xochiyáoyotl (blomsterkrigene). Det var slag som var avtalt på forhånd, med samtykke fra begge parter. I dem kunne krigerne ta levende fanger til rituell ofring og finpusse sine krigerferdigheter. Det var altså to hærer som kjempet mot hverandre uten å invadere motstanderens by. Navnet blomsterkrigene kommer trolig av seremonien etter slaget: folket feiret krigerne sine ved å bære dem i triumf og forme en slags blomsterkrans av dem. Blomsterkrigene ble utkjempet side om side med de vanlige krigene.
For å stige i det militære hierarkiet måtte en kriger utmerke seg med mot i kamp og bringe med seg flest mulig levende fanger. Aztekernes eliteavdelinger var ørnekrigerne og jaguarkrigerneDe to mest berømte krigerordenene. Bare krigere som hadde tatt minst fire fiender til fange, ble tatt opp i dem. Ørnekrigerne bar hjelmer formet som et ørnehode, jaguarkrigerne en drakt av jaguarskinn.. De hadde ingen stående hær: troppene ble samlet etter behov. Hver by eller bydel måtte stille rundt 400 soldater under kommando av sin lokale leder. Disse ble satt inn i større avdelinger på rundt 8000 krigere. Til de store felttogene samlet man opptil 25 slike divisjoner, rundt 200 000 krigere i alt.
Som våpen hadde de korte spyd, køller
Macuahuitl Et sverd (eller en kølle) av tre med innfelte obsidianblader. Det var et særegent mesoamerikansk våpen som man ifølge de spanske krønikene kunne felle en hest med i ett eneste hogg. med innfelte blader av obsidian, det vulkanske glasset, atlatlSpydkaster: et skaft av tre med en krok i enden, som forlenger armen og gir spydet langt større fart og rekkevidde. Den ble også brukt av urfolket i Australia. (et eldgammelt våpen til å kaste spyd) og et skjold av lær.
Azcapotzalcos fall og det rituelle drapet på kongen Maxtla i 1428 markerte slutten på tepanekernes rike og begynnelsen på trippelalliansens makt, som besto av Tenochtitlan, Texcoco og Tlacopan. Denne alliansen var den viktigste drivkraften i den aztekiske ekspansjonen og styrte et stort rike i vekst.
Tenochtitlan: oppgang og fall
En av legendene forteller om hvordan Tenochtitlan ble til, byen som dagens storby Mexico by i dag strekker seg over:
Gå straks og let etter kaktusen (tenochtli) der en glad ørn sitter. Der skal vi slå oss ned, der skal vi herske, der skal vi seire med spyd og skjold. Der skal byen vår ligge, México-Tenochtitlan, der hvor ørnen skriker, sprer vingene og spiser, der hvor fiskene svømmer. Der hvor slangen blir fortært.
Huitzilopochtli, krigens og solens gud, til øverstepresten Cuauhcóatl
Slik ble det i 1325 grunnlagt en av de vakreste byene menneskehender noen gang har skapt, i Texcoco-sjøen. Byen var omgitt av vann og strakte seg over alle holmer og sandbanker. Husene sto på pæler, over vannet og langs innsjøens bredder. Fordi det var mangel på dyrkbar jord, bygde de de berømte chinampaeneFlytende åkrer: rektangulære bed av slam og siv, festet med pil i den grunne innsjøen. De var så fruktbare at de ga opptil sju avlinger i året. (flytende åkrer). Arealet på en chinampa varierte mellom 100 og 850 m².
I sentrum, der de store seremoniene ble holdt, ruvet den store pyramiden viet til Huitzilopochtli og Tláloc. På byens store marked kunne rundt 50 000 mennesker møtes. Selve byen hadde litt over 300 000 innbyggere. De bygde små hus i én etasje, vindebroer, skoler og templer, og de hadde til og med dampbad, fordi de la vekt på hygiene, i motsetning til nykommerne fra Europa. De bygde også akvedukter for å forsyne byen med drikkevann. De forestilte seg aldri at conquistadorene en dag skulle beleire byen deres og kutte vanntilførselen, og at det skulle bli deres undergang.
Fortellingene om pyramider større enn Egypts og om store mengder gull, sølv og edelsteiner nådde Cuba og tente fantasien hos spanjolene der. Blant de mest interesserte var Hernán Cortés
Hernán Cortés 1485–1547. Spansk conquistador som med noen hundre soldater og tusenvis av innfødte allierte styrtet aztekerriket., ordfører i en liten kubansk kommune. Han fikk tillatelse og midler til en ekspedisjon til de mesoamerikanske landene. 10. februar 1519 seilte han fra Cuba med 508 soldater, 100 sjøfolk og 16 hester. Han gikk i land i nærheten av Tabasco. For å hindre at soldatene deserterte eller nølte, senket han skipene, slik at ingen kunne vende tilbake til Cuba.
På veien mot Tenochtitlan klarte Cortés å vinne de misfornøyde og underlagte mesoamerikanerne for seg. Hans viktigste allierte var byen TlaxcalaEn uavhengig stat øst for Mexicodalen som aztekerne aldri klarte å underlegge seg. Tlaxcaltekerne var deres verste fiender og stilte titusener av krigere til Cortés’ disposisjon.. Da han kom til Tenochtitlan, tok Moctezuma 2.Moctezuma 2. (ca. 1466–1520), den niende herskeren i Tenochtitlan, på tronen fra 1502. Under hans styre nådde aztekerriket sin største utstrekning. imot spanjolene i hovedstaden sin, og de beveget seg fritt rundt i byen i flere måneder. Etter en tid tok gjestene Moctezuma til fange og holdt ham som gissel. Det brøt ut et opprør i byen, og da Moctezuma viste seg for å roe ned folket sitt, haglet det steiner mot ham; han døde noen dager senere av skadene.
Cortés og conquistadorene hans tok med seg alt gull og sølv de kunne bære, og flyktet om natten fra byen til sine allierte i Tlaxcala. Et halvt år senere, med forsterkninger fra kysten og en stor tlaxcaltekisk hær, klarte de å ødelegge Tenochtitlan. I angrepet brukte Cortés 13 små brigantiner som han hadde bygd i mellomtiden. Han kuttet tilførselen av drikkevann og svekket dermed forsvarerne, som han angrep fra vannet, og ødela ikke bare byen, men også aztekerriket.
«På Mexicos flagg ser man en ørn som sitter på en kaktus og fortærer en slange.»
