Solguden Inti så at menneskene levde som dyr, og fikk medlidenhet med dem. Han sendte to av barna sine for at de skulle bringe dem visdom, lære dem ulike håndverk og gi dem lover som kunne føre dem ut av villskapen. Disse barna var de første inkaene, Manco Cápac og Mama Ocllo.
Inti lot dem stige ned i TiticacasjøenSør-Amerikas største innsjø og verdens høyest beliggende farbare innsjø, rundt 3800 m over havet, på grensen mellom dagens Peru og Bolivia. I andinske sagn ble den regnet som stedet der verden ble til. og ga dem en gullstav, med beskjed om å prøve å stikke den ned i jorden overalt hvor de stanset. Der staven gikk ned i jorden med ett eneste støt, skulle de grunnlegge en by og et kongelig hoff. Jorden slukte gullstaven på en høyde (Huanacaure), og der ble Cusco grunnlagt, hovedstaden i det største riket i det førcolumbianske Amerika.
Dette og andre andinske sagn om opphavet til inkasivilisasjonen er ulike, men de har ett og samme mytem felles: Manco Cápac og Mama Ocllo er de første inkaene.
Tawantinsuyu
Inkariket het Tawantinsuyu, som betyr «riket med de fire verdenshjørnene», og besto av fire regioner: Chinchaysuyu, Cuntisuyu, Antisuyu og Collasuyu. Det strakte seg langs Stillehavskysten og Andes-kjeden i mer enn 4000 km, fra dagens Ecuador til Chile, og dekket 950 000 kvadratkilometer. Hovedstaden var Cusco.
Ifølge sagnet hadde inkaene 13 konger, men fordi det mangler bevis, regnes de første åtte som mytiske; trolig var de lokale høvdinger. Inkaenes historie begynner på 1400-tallet, under Pachacútec Inca Yupanquis
Pachacútec Inca Yupanqui Monumentet over Pachacútec Inca Yupanqui, Aguas Calientes, Machu Picchu. regjeringstid (1438–1471), og varer i rundt hundre år.
Riket ble bundet sammen av et storslått veinett, som inkaene brukte mye ressurser på å bygge og vedlikeholde. Disse veiene var uten tvil et av de mest effektive redskapene for å underlegge seg andre folk og utvide riket. Fra Cusco gikk fire hovedveier som forbandt rikets fire deler. Langs dem fantes hvileplasser og lagre for mat og krigsutstyr (tambo), og hvert av dem kunne nås på en dagsmarsj.
Der man måtte krysse de dype og brede canyonene til de store elvene, ble det spent opp hengebroer
Hengebroene Tykke tau flettet av plantefibre og forsterket med trepinner lagt på tvers ble festet på begge sider av canyonen til solide steinkonstruksjoner eller til fjellet. Over slike broer kunne to hester gå samtidig uten fare for at broen raste sammen.. Uten disse velholdte veiene hadde inkaene ikke hatt noe effektivt nett av budbringere (chasqui
Chasqui-budbringerne De tjente bare statens formål eller var i herskerens tjeneste. De overbrakte rapporter om ressursene, nedtegnet med quipu, eller formidlet beskjeder muntlig. Langs veiene lå det stasjoner med korte mellomrom, slik at en sliten budbringer kunne gi beskjeden videre til en uthvilt, og slik gikk stafetten frem til målet.) til å bringe beskjeder videre.
Cusco (mellom historie og myte)
Cusco betyr «jordens navle» på quechua (runa simi, folkets språk), som også var rikets offisielle språk. Ifølge tradisjonen ble byen grunnlagt av den første inkaen, Manco Cápac, rundt 1100-tallet. Den ligger i Andes, rundt 3500 meter over havet. Byen var delt i to halvdeler, den øvre (Hanan) og den nedre (Hurin). Cusco fremstilte kroppen til en puma
Cusco formet som en puma Bykartet og Cuscos flagg (regnbuens farger)., mens hodet med de skarpe tennene var legemliggjort i festningen.
Inkarikets ekspansjon begynner med forsvaret av Cusco og underkuelsen av chanka-folket. Den offisielle historien forteller at dette skjedde under Pachacútec Inca Yupanquis regjeringstid (1438–1471). Garcilaso de la Vega, kalt Inkaen
Garcilaso de la Vega, kalt Inkaen (1539–1616), var sønn av en spansk conquistador og en inkaprinsesse. Han skrev på grunnlag av fortellingene til slektningene på morssiden (inkaadelen). Første del av «De kongelige kommentarene» ga han ut i 1609; andre del kom etter hans død, i 1617. Inkvisisjonen og de spanske myndighetene ødela og forbød bøkene hans, og først på 1700-tallet kunne de leses igjen. er ikke enig. I sin berømte bok, «Inkaenes kongelige kommentarer», forteller han at de spanske krønikeskriverne forvekslet Pachacútec Inca Yupanqui med faren hans, inkaen Viracocha.
Inkaen Viracocha fikk et varsel fra guden Viracocha selv, som i en drøm fortalte ham at chankaene
Chankaene Monument over chanka-folket. forberedte seg på å knuse Cusco og inkaenes herredømme, at de ville komme med en stor hær, at forsvaret måtte forberedes, og at Inti (solen) ville hjelpe dem. Tre måneder etter denne drømmen gjorde provinsen Chinchaysuyu, der chankaene bodde, opprør mot inkaene og forberedte et stort felttog mot Cusco. Hæren talte over 30 000 krigere, ledet av den modige høvdingen Hanco Huallu.
Da den enorme hæren rykket frem mot Cusco, brøt det ut panikk, og store deler av byen flyktet sammen med kongen, Yáhuar Huácac. Midt i kaoset samlet prins Viracocha de spredte soldatene (rundt 12 000) og alle som kunne bære våpen, og kalte dem tilbake for å forsvare byen sammen med ham. Mens han samlet den spredte hæren, sendte han budbringere til chankaene med beskjed om at han ville tilgi opprøret hvis de dro hjem. Hanco Huallu svarte: «I morgen får vi se hvem som er konge, og hvem som kan tilgi hvem.»
Til lyden av horn og konkylier holdt inkahæren, selv om den var i mindretall, stand mot angrepet fra chanka-krigerne. Etter flere timer med blodige kamper begynte chankaene å vike, fordi inkaene fikk friske styrker fra andre provinser, i tillegg til de spredte soldatene som ikke hadde latt seg samle med en gang. Inkakrigerne ropte at inkaen Viracochas varsel var gått i oppfyllelse, og at solguden Inti hadde begynt å forvandle steinene til krigere. De overtroiske chankaene, som i det øyeblikket var i ferd med å tape et nesten vunnet slag, overga seg etter åtte timers kamp. Rundt 8000 inkakrigere og over 20 000 chankaer falt.
Religionen
Da inkaene utvidet riket sitt, påtvang de de underlagte stammene og folkene sitt politiske og økonomiske herredømme, men i de fleste tilfeller respekterte de tradisjonene og den religiøse ordningen deres. Selv om inkaene innførte sin statsreligion, solkulten, kunne alle de underlagte folkene fritt beholde sin egen tro og sine egne guddommer, som oftest en form for naturdyrking.
Folkene i Andes trodde at verden var blitt til av stein, urelementet, som den mektige guddommen Apu Con Ticci Viracocha blåste ånd i og ga liv. Viracocha ble regnet som skaperen av alt som finnes. Garcilaso de la Vega forteller at Viracocha ikke var den høyeste guddommen, at de spanske krønikeskriverne hadde misforstått det fordi de ikke kunne språket, og at han i virkeligheten var sønn av solguden Inti. Han er heller ikke enig med de spanske krønikeskriverne i at inkaene ofret mennesker; tvert imot sier han at de forbød slike ritualer.
Den viktigste plassen i inkaenes religion hadde solguden Inti. Til ære for ham reiste inkaene mange templer og holdt seremonier. I Cusco sto det praktfulle tempelet Coricancha«Gullgården», rikets viktigste tempel, viet til Inti. Spanjolene plyndret det og bygde kirken og klosteret Santo Domingo på grunnmuren, og de står fortsatt på inkaenes murer. (gullgården), der innerveggene var kledd med gull. En av de viktigste festene til ære for Inti var Inti Raymi
Inti Raymi Solfesten, inkaenes nyttår, som fortsatt feires i Cusco i dag., inkaenes nyttår, som feires den dag i dag.
Verden var delt i tre loddrette åndelige nivåer:
- Hanan Pacha: himmelhvelvingen
- Pacha Mama: den jordiske verden
- Uku Pacha: underverdenen, der de døde holder til
I alle tre verdenene levde ånder kalt huacaHuaca er alt som er hellig: et fjell, en kilde, en klippe, et tempel eller en forfar. Huacaene ble æret med gaver og ritualer i alle deler av riket.. Huacaene var grunnlaget for folkereligionen, som smeltet sammen med statsreligionen, solkulten.
Samfunnsorganiseringen og lovene
Grunnlaget for samfunnsordningen var ayllu, et slags slektsfellesskap. Medlemmene av en ayllu delte et felles område og fikk tildelt en bestemt jordlapp kalt suyu. En del av avkastningen fra jorden gikk til keiseren som skatt til statens og religionens behov, og resten ble igjen i fellesskapet, som delte den mellom medlemmene. Det var altså en slags skattlagt solidarisk økonomi. Aylluen hadde sin egen representant, høvdingen eller curacaen, som organiserte den og sto til ansvar for den overfor keiseren.
De raffinerte og kompliserte arbeidene med å tilpasse terrenget viser hvor godt de kunne forme og forandre naturen (for eksempel de berømte jordbruksterrassene). I aylluen var verken polygami eller incest tillatt. Dette privilegiet kunne bare keiserfamilien ha, for å bevare blodets renhet. I tillegg til de vanlige gjøremålene krevde staten mitaPliktig, ubetalt arbeid for staten, på omgang. Slik ble rikets veier, broer, terrasser og templer bygd. Senere gjorde spanjolene mitaen om til tvangsarbeid i sølvgruvene. av aylluens medlemmer, altså plikten til å arbeide gratis til beste for staten. Plikten gjaldt menn fra 25 til 50 år og omfattet bygging og vedlikehold av veier, templer, palasser og så videre.
Undervisningen foregikk i kunnskapens hus (yachaywasi), som bare gutter av adelig byrd gikk på. Utdanningen varte i fire år. Man lærte språk, religion, å lese quipu
Quipu Et system av knuter på snorer som gjorde det mulig å overbringe beskjeder. Med knutene regnet man i enere, tiere og hundrere, og med fargene skilte man mellom ressurser og mennesker. I 1912 ble systemet tydet av Leslie Leland Locke., rikets historie, styringskunst og krigskunst. Hvis elevene var ulydige, kunne læreren (amauta) piske dem under fotsålene, og hvis læreren mishandlet elevene, ble høyre hånd hogd av ham.
Inkaenes lover var svært strenge og ble respektert. Det fantes ingen privilegier, og ingen sto over loven, heller ikke adelen. I riket var tyveri, ulydighet, drap, utroskap, abort, prostitusjon og så videre forbudt og strengt straffet. De verste forbryterne havnet i fengselet Sankay Wasi, en bygning av spiss stein, skarp som en kniv, full av glupske og giftige dyr. Hvis den dømte på en eller annen måte overlevde dyrenes angrep, ga herskeren ham friheten tilbake og, hvis han var av adelig byrd, alle privilegiene hans. Se denne historien i en kort video
Rikets fall (hendelsene i Cajamarca)
Ved slutten av borgerkrigen som brøt ut mellom to herskere, Huáscar og Atahualpa
Huáscar og Atahualpa Brødre og rivaler i en borgerkrig som svekket riket rett før spanjolene kom., kom Atahualpa til makten i 1532 etter å ha seiret. Samme år trengte spanjolene inn på inkaenes område og ble de første europeerne som satte foten i Andes. Folk som så skjeggete menn på store og merkelige dyr, trodde at guden Viracocha var kommet. Nyheten spredte seg raskt i riket, og Atahualpa sendte gaver til spanjolene og inviterte dem til Cajamarca, der han lå i leir med sine 80 000 krigere.
Francisco Pizarro
Francisco Pizarro (1478–1541). Født i den lille spanske byen Trujillo. Som ung var han svinegjeter, og senere ble han conquistador. Han forlot Spania og bodde en tid i dagens Panama, og derfra dro han ut for å lete etter Eldorado., lederen for ekspedisjonen som hadde dratt fra Mellom-Amerika med 168 godt bevæpnede menn, tok imot Atahualpas invitasjon. 15. november 1532 kom han til Cajamarca, der han slo seg ned med conquistadorene sine midt i byen og forberedte seg på møtet med keiseren dagen etter. Den natten sov ingen av conquistadorene, og noen tisset til og med på seg av redsel.
Da den angstfulle natten var over, var alt klart for fellen som keiseren skulle gå i. Atahualpa dro for å møte Pizarro med et følge på 5000–6000 ubevæpnede menn. Da han kom til plassen, var det ingen der. Trolig trodde han at de fremmede mennene var blitt redde og allerede hadde flyktet, men da trådte Valverde (Vicente de Valverde) frem. Han var en spansk prest som henvendte seg til keiseren på et uforståelig språk og sa at han og undersåttene hans måtte omvende seg til kristendommen; så ga han ham en bibel, som Atahualpa forundret snudde i hendene og kastet på bakken.
Det var påskuddet, eller snarere signalet til å sette i gang angrepet. Med skuddene fra våpnene sine, som inkaene aldri hadde sett, skapte spanjolene redsel og panikk blant de ubevæpnede mennene. I kaoset ble de et lett bytte for rytterne, som meide dem ned uten anstrengelse. Flere tusen mennesker ble drept, og Pizarro tok selv Atahualpa til fange.
De keiserlige gemakkene i Cajamarca ble Atahualpas fengsel, der han ble holdt som gissel og som garanti for at inkaene ikke skulle angripe. Han ble lovet at livet hans skulle spares hvis han ga dem gull. Atahualpa løftet hånden så høyt han kunne og sa at han skulle fylle rommet med gull helt opp dit. For å betale løsepengene smeltet man om gull fra hele riket: rundt 20 tonn gull og sølv. Den kunstneriske verdien av gullarbeidene, som nå var gjort om til barrer, gikk tapt for alltid. Da Pizarro hadde fått gullet, holdt han ikke løftet og henrettet Atahualpa 29. august 1533. Inkariket gikk i oppløsning, og spanjolene ble Andes’ nye herrer.
Selv om det ved første øyekast kan se ut som om inkariket falt så raskt fordi det var herjet av sykdommer og borgerkrig, og fordi conquistadorene hadde skytevåpen og hester, var ikke noe av dette nok til å ødelegge inkariket på én dag. Spanjolenes mektigste våpen var strategi og list, nærmere bestemt å ta keiseren til fange. Pizarro kjente denne strategien godt; han hadde lært den av sin forgjenger Hernán Cortés, som på lignende vis hadde erobret aztekerriket. Inkariket ble ødelagt av én eneste bok, med tittelen «Håndbok for fremtidige conquistadorer, av Hernán Cortés».
Machu Picchu
Etter rikets fall trakk den siste inkakeiseren seg tilbake til en fjellby som het Vilcabamba. Byen var det siste som var igjen av det store riket, og den holdt stand i rundt 35 år, til spanjolene ødela den i 1572. Fordi det ikke fantes skriftlige kilder om hvor den lå, oppsto legenden om Vilcabamba, og mange oppdagelsesreisende prøvde å finne den. En av dem var Hiram BinghamAmerikansk oppdagelsesreisende og professor ved Yale-universitetet (1875–1956). Oppdagelsene hans, publisert i tidsskriftet National Geographic, gjorde Machu Picchu verdenskjent., som mens han lette etter Vilcabamba, fant Machu Picchu 24. juli 1911. Det første beviset på at det ikke var Vilcabamba, var at Machu Picchu var en urørt by; spanjolene hadde nemlig vanhelliget alle inkaenes hellige steder som de fant.
Man tror at Machu Picchu ble bygd av Pachacútec Inca Yupanqui, og at byen var en kongelig residens. I selve byen fantes en kongelig residens, altre, templer, hus, fontener (16 i alt) og kanaler for å lede vannet inn og ut. Machu Picchu kunne ikke ha eksistert hvis ikke inkaenes fremragende byggmestre og ingeniører hadde reist en enorm mengde terrasser som bar dette praktfulle anlegget.
Terrassene fungerte som små gårdsbruk, men hovedoppgaven deres var å holde fjellet på plass og hindre erosjon. De var et slags drenerings- og filtersystem for vannet: det kraftige regnet førte ikke til ras, men sivet i stedet gradvis ned i jorden. Inne i terrassene var det flere lag: øverst jord, under den et lag sand og deretter et lag grus og store steiner. Selv om stedet var vanskelig og utilgjengelig å bygge på, må man ta hensyn til to avgjørende forhold: like ved fantes en kilde med drikkevann og store forekomster av granitt, slik at Machu Picchu hadde sitt eget steinbrudd.
