Moche-kulturen (eller mochica-kulturen) vokste frem i det nordlige Peru, i kystdalene langs elven med samme navn, Moche, og elven Chicama, omtrent mellom 200 og 700 e.Kr. Regionen har et hardt og tørt klima: et ørkenlandskap dekket av grålig sand som vinden fører med seg fra Andes-skråningene, fattig på ville dyr, men innbyggerne klarte å temme det og gjøre det fruktbart.
Samfunnet var tydelig lagdelt: øverst sto herskeren og presteskapet, nederst bøndene og vanlige folk. Hvilket lag man tilhørte, viste seg blant annet i ansiktsmalingen og i nesesmykkene. Ut fra kunstens fremstillinger og levningene i gravene vet vi at de var lave av vekst, muskuløse og bredskuldrede, med rundt ansikt, markerte kinnben, ørnenese og mandelformede øyne.
De var dyktige gullsmeder og kjente metallurgien godt: de lagde gullegeringer og kunne forgylle sølv og kobber med en teknikk der gjenstanden ble dyppet i en løsning med gullsalter og deretter varmet opp til et tynt gullag festet seg til overflaten. Fjær gjorde de om til smykker og kapper, og hendene pyntet de med ringer og tynne gullplater på neglene.
Keramikken
Moche-folket nådde et usedvanlig høyt nivå i keramikkproduksjonen. Deres huacos (et quechua-ord for leirkar) ble laget av leire i to farger, rødlig og kremhvit, og fremstilte realistisk de mest ulike sidene av dagligliv og religiøst liv. Et særlig høydepunkt i denne kunsten er de såkalte portrettkarene, der karets hals er formet som et sterkt individuelt menneskeansikt.
En del av keramikken har dessuten eksplisitte erotiske motiver som tar for seg en rekke seksuelle temaer; arkeologer påpeker for eksempel at fremstillinger av analsamleie er flere enn av vaginalt samleie, noe som av og til tolkes som en mulig form for prevensjon, mens kildene samtidig forteller om strenge straffer for forhold utenfor ekteskapet: det tyder på at friheten vi ser på keramikken, trolig var et privilegium for en liten elitekrets og ikke et speilbilde av hverdagen for vanlige folk.
Fornøyelser og ritualer var tett vevd sammen: festmåltidene innebar rikelig med chicha, en alkoholholdig drikk av gjæret mais, mens dans og musikk var en del av de religiøse festene. Til dansen bar man særskilte klær og masker, og blant instrumentene fantes fløyter av siv og keramikk, en trompet laget av et stort havsnegleskall (pututo), ulike rasleinstrumenter og trommer trukket med lamaskinn.
Mat, byggeskikk og religion
Jordbruket var ryggraden i økonomien. Moche-folket utviklet et vanningssystem som i kompleksitet kan måle seg med de beste løsningene i Den gamle verden: et forgreinet nett av kanaler og akvedukter forsynte hele daler med vann (La Cumbre-kanalen, rundt 113 km lang, førte vann fra elven Chicama), og i de bratte skråningene bygde man terrasser som økte dyrkingsarealet. De dyrket mais, bønner, peanøtter, poteter, agurker, koka og bomull, og jorden ble fordelt etter faste regler: hver mann fikk en grunnparsell (tupu), med et tillegg for hvert barn som ble født, mens adelen rådde over langt større eiendommer.
I tillegg til jordbruket hadde jakt og fiske en viktig plass i kostholdet: de jaktet på hjort, fugler og sjøløver, og de holdt aper og papegøyer som kjæledyr. Tamme lamaer ga ull og kjøtt og ble brukt som kløvdyr, og innvollene deres ble også brukt til spådom. Kystbefolkningen bygde båter som ligner dem man fortsatt kan se på Titicacasjøen.
Det vanligste byggematerialet var soltørket leirstein, mens stein ble brukt mindre, og takene ble dekket med halm eller siv. Ifølge beskrivelsen til en spansk krønikeskriver fra 1500-tallet hadde hver lokal hersker i dalen et stort hus av soltørket leirstein, med søyler, terrasser og en romslig plass i nærheten. Ytterveggene ble pusset og dekorert med veggmalerier, og ute på jordene bygde man også festningsverk til vern mot angripere, i tillegg til et nett av veier omgitt av leirsteinsmurer, noen steder opptil halvannen meter høye.
I sentrum av religionen sto kulten av månen, som de kalte Si; til ære for den ble det største tempelet reist, mens det mindre var viet solen. Naturfenomenene ble tolket som guddommenes verk, og i ritualene brukte man også San Pedro-kaktusen, som er rik på meskalin; ifølge tradisjonen kastet utvalgte unge kvinner seg, under påvirkning av den, utfor bratte klipper for å blidgjøre naturkreftene. Menneskeofringer fantes, men ikke i samme omfang som hos mayaene eller aztekerne i Mesoamerika. Den høyeste guddommen i panteonet het Ai ApaecAi Apaec, «han som skaper», en guddom som ofte fremstilles med kattelignende hoggtenner, hovedguden i Moche-kulturens panteon.. Som mange andre folk i Andes trodde de på et liv etter døden og på at den døde, på reisen til den andre verden, måtte gravlegges på riktig måte, med alle gjenstandene han hadde eid i livet.
Sipán
En av de viktigste arkeologiske oppdagelsene på 1900-tallet, ikke bare i Amerika, men i hele verden, ble gjort i den lille landsbyen SipánEn landsby i det nordlige Peru, i Lambayeque-dalen, kjent for en rekke urørte kongegraver fra Moche-kulturen som ble oppdaget mot slutten av 1980-årene. i det nordlige Peru. I februar 1987 begynte en gruppe lokale gravplyndrere (huaqueros) å grave i en hellig haug, og de kom over en svært rik grav. En krangel om byttet fikk en av dem til å melde saken til politiet, som tilkalte arkeologen Walter AlvaPeruansk arkeolog som fra 1987 ledet utgravingene i Sipán og presenterte funnet for verden som et av de viktigste i den andinske arkeologiens historie. for å overta undersøkelsene.
Utgravingene foregikk ikke uten konflikter: plyndrerne fortsatte å angripe stedet, og i en av disse episodene skjøt politiet en av dem. Likevel avdekket teamet en hel rekke graver. I den sentrale graven ble det funnet ni kropper: herskeren av Sipán selv, to kvinner i følget hans, tre krigere og ytterligere tre personer, alle lagt i graven da de allerede var døde, selv om det er et åpent spørsmål om de gikk inn i den andre verden frivillig.
Herskerens levninger i hovedsarkofagen var dekket av brystplater, halskjeder og andre gjenstander av gull, samt av skjell fra havmuslinger av slekten Spondylus, som moche-folket regnet som gudenes føde. I nisjene ved siden av ble det funnet 221 keramikkar med scener fra dagliglivet. Som mange kulturer i Andes bukket også moche-folket til slutt under for en rekke naturkatastrofer (El Niño-sykluser, tørke og flom) som førte til hungersnød og kamp om stadig knappere ressurser. Walter Alva beskrev senere funnet i Sipán som en dypt personlig og rørende opplevelse, en mulighet til å vise verden glansen fra en nesten glemt kultur.
