Tiwanaku er en av de eldste og mest gåtefulle kulturene i Andes. Navnet er knyttet til fornminnet med samme navn på den bolivianske bredden av Titicacasjøen, rundt 4000 meter over havet. Kulturens blomstringstid plasseres vanligvis i 800- til 1100-tallet e.Kr., selv om anslagene over ruinenes alder, som vi skal se, lenge var omstridt.
En mer seriøs vitenskapelig interesse for Tiwanaku oppsto tidlig på 1900-tallet, da den Wien-fødte forskeren Arthur PosnanskyIngeniør og arkeolog av østerriksk opprinnelse, bosatt i Bolivia, som studerte Tiwanaku tidlig på 1900-tallet. Anslaget hans om at ruinene var opptil 14 000 år gamle, regnes i dag som vitenskapelig uholdbart, men det har lenge gitt næring til populære teorier om en «tapt sivilisasjon»., mens han arbeidet med en jernbanetrasé i Bolivia, kom over levningene av den gamle byen. På grunnlag av astronomiske beregninger anslo Posnansky at ruinene var hele 14 000 år gamle, et anslag som senere forskning ikke har bekreftet. Et langt mer akseptert syn ble fremmet av den tyske etnologen Max UhleTysk arkeolog (1856–1944), en av grunnleggerne av moderne andinsk arkeologi, som ga dateringen av Tiwanaku et langt mer realistisk kronologisk grunnlag., som mente at mesteparten av levningene stammer fra 800- og 900-tallet e.Kr., en datering som ligger nærmere den spesialistene godtar i dag.
I sin storhetstid var Tiwanaku en by med rundt 20 000 innbyggere. Man antar at den i begynnelsen først og fremst hadde en religiøs funksjon, som steder av samme kaliber som Chavín de Huántar eller Pachacámac, og at den senere også ble et sentrum for håndverksproduksjon: bronsearbeid, sliping av turkis og produksjon av praktfull keramikk. Selve størrelsen og presisjonen i byggverkene viser at det sto en organisert arbeidsstyrke, en klar arbeidsdeling og avansert ingeniørkunnskap bak dem.
Levningene av byen strekker seg over et platå som er omtrent en kilometer langt og rundt 450 meter bredt. De fleste bygningene ble reist med massive steinpilarer, og mellom dem ble det lagt rektangulære blokker av tilhogd stein, skift for skift. Blant byggverkene skiller særlig Akapana
Akapana En trappepyramide som er omtrent 210 meter bred og 15 meter høy, og som antakelig også hadde en forsvarsfunksjon. seg ut, en trappepyramide som man tror også hadde en forsvarsfunksjon i tillegg til den seremonielle. Siden området er tørt, hadde byen et forgreinet nett av steinkanaler som samlet opp vann og ledet det inn til sentrum, noe som var desto viktigere fordi en jevn strøm av besøkende kom til Tiwanaku som pilegrimssted.
Kalasasaya og Solporten
Den mest kjente delen av fornminnet er KalasasayaPå aymara betyr navnet omtrent «stedet med de stående steinene», etter de monolittiske pilarene som omgir tempelet.-tempelet, et anlegg på rundt 1755 kvadratmeter omgitt av en rekke loddrette monolittiske pilarer som ligner menhirer. Man mener at Kalasasaya også fungerte som et slags astronomisk observatorium, beregnet på å følge solens bevegelse gjennom året. Midt i anlegget står Ponce-monolitten, oppkalt etter arkeologen Carlos Ponce SanginésBoliviansk arkeolog (1911–2009) som i flere tiår ledet utgravingene i Tiwanaku, og som har gitt navn til monolitten som ble funnet midt i Kalasasaya., som fant den.
I den ene enden av tempelet står også Solporten, kanskje det mest gjenkjennelige symbolet på denne kulturen og dens solkult. Det er en slags portal, omtrent to meter høy og fire meter bred, hogd ut av én enkelt steinblokk. Midt på overliggeren ser man en menneskelignende skikkelse med en stav i hver hånd, omgitt av tre rader med mindre vingede vesener stilt opp på rekke. De fleste forskere mener at den sentrale skikkelsen forestiller guden Viracocha, verdens skaper, hvis kult, i likhet med innflytelsen fra selve Tiwanaku-kulturen, spredte seg over hele Andes og i en periode var vevd sammen med Wari-kulturen.
