Mapuche er et urfolk i det sentrale og sørlige Chile og i tilgrensende områder av Argentina. Navnet betyr «jordens folk» på deres eget språk, mapudungun (mapu – jord, land, che – folk). De huskes som et folk som i århundrer med hell sto imot alle erobrere: De stanset inkaenes framrykking, kjempet mot spanjolene i mer enn tre hundre år og bevarte sin uavhengighet sør for elven Biobío helt til andre halvdel av 1800-tallet, da landområdene deres ble tatt av Chiles og Argentinas hærer.
Jordens folk
Mapuche hadde aldri én samlet stat eller én enkelt hersker. Grunnlaget for samfunnet var familiefellesskapet, lof, ledet av en høvding, lonko; flere fellesskap kunne slutte seg sammen i større forbund, og bare i krigstid valgte de en felles krigsleder, en toquiKrigsleder som mapuche-fellesskapene valgte bare så lenge en krig varte; når krigen var over, var også makten hans over. Som tegn på sin verdighet bar han en steinøks, toki.. Nettopp denne oppsplittingen var deres største styrke: Det fantes ingen hovedstad som kunne erobres slik at hele folket ble underlagt, slik det skjedde med aztekerne og inkaene.
De levde av jordbruk, husdyrhold, jakt og sanking, i hus av tre og strå som kalles ruka. I det religiøse livet har machiHelbreder og åndelig mellomledd for fellesskapet, oftest en kvinne. Machi helbreder sykdom, tyder drømmer og leder ritualene; tegnene på tjenesten hennes er rewe – en trestolpe med innhugde trinn – og den rituelle trommen kultrun. en særlig plass, helbrederen og mellomleddet mellom menneskene og åndeverdenen, og den viktigste felles seremonien er ngillatun, en bønn om fruktbarhet og fellesskapets beste. På 1700- og 1800-tallet utviklet de også en særpreget sølvsmedkunst, som ga praktfulle smykker og pynt til hester.
Inkaene ved elven Maule
Mot slutten av 1400-tallet utvidet inkaene riket sitt til dagens nordlige og sentrale Chile. Ifølge Inca Garcilaso de la Vega møtte inkahæren ved elven Maule hard motstand fra folkene som spanjolene senere kalte promaucaes, og etter et slag som varte i flere dager, ga den opp videre erobringer. Historikere diskuterer i dag hvor og når dette slaget nøyaktig sto, men de er enige om én ting: Inkarikets sørgrense ble liggende et sted mellom dagens Santiago og elven Maule, og folkene sør for den bevarte sin uavhengighet.
Lautaro og begynnelsen på Arauco-krigen
Den spanske conquistadoren Pedro de Valdivia grunnla Santiago i 1541 og dro deretter sørover, der han bygde Concepción og en rekke andre byer og fort på mapuchenes land. Motstanden ble ledet av Lautaro (på mapudungun Leftraru), en ung mann som var blitt tatt til fange som gutt og i årevis tjente som Valdivias stallgutt. I denne tiden lærte han å ri og ble kjent med spanjolenes måte å føre krig på, og så flyktet han til sitt eget folk.
Lautaro viste mapuchene hvordan de skulle kjempe mot rytteri og menn i rustning: De angrep i bølger, byttet ut slitne avdelinger med uthvilte og valgte terreng der hestene ikke var til nytte. Første juledag 1553, ved fortet Tucapel, slo mapuchene Valdivias styrke; guvernøren ble tatt til fange og kort etter henrettet. Nye seire og et felttog mot Santiago fulgte, men i april 1557 falt Lautaro i et overraskelsesangrep fra spanjolene ved Mataquito. Navnet hans ble et symbol på kampen for frihet – århundrer senere fikk Lautaro-logen, et hemmelig selskap av frihetskjempere for de søramerikanske statenes uavhengighet, navnet sitt etter ham.
Etter Lautaros død ble motstanden ledet av toqui Caupolicán. Han ble tatt til fange i 1558 og henrettet i Cañete ved spidding, slik krønikeskriverne forteller. Krigen som da begynte, kalte spanjolene Arauco-krigen, etter området Arauco, og mapuchene kalte de araukanere.
Galvarino
Ingen fortelling fra Arauco-krigen er blitt husket så godt som fortellingen om Galvarino. I november 1557, ved Lagunillas, på sørbredden av Biobío ikke langt fra munningen, støtte den nye guvernøren García Hurtado de Mendozas hær sammen med mapuche-krigere. Blant rundt 150 fanger var Galvarino, en kriger som tidligere hadde kjempet under Lautaro. Som straff for opprøret beordret guvernøren at en del av fangene skulle få høyre hånd og nesen hogd av, og Galvarino fikk begge hendene hogd av. Deretter ble fangene satt fri, slik at synet av dem skulle skremme de andre mapuchene og bringe budskapet om at motstand var nytteløs.
Galvarino gjorde stikk motsatt. Han vendte tilbake til Caupolicán og krigsrådet, viste fram de lemlestede armene og oppfordret til et enda større opprør. For motet sitt fikk han ifølge tradisjonen kommandoen over en avdeling. Folkelige fortellinger sier også at han kjempet med kniver bundet til håndleddene – bildet han er best kjent for i dag, men som samtidige kilder ikke bekrefter på en pålitelig måte.
Litt over tre uker senere, 30. november 1557, seiret spanjolene igjen i slaget ved Millarapue, og Galvarino ble tatt til fange på nytt. Kildene skildrer døden hans ulikt: Krønikeskriveren Jerónimo de Vivar skriver at han ble kastet for hundene, mens dikteren og soldaten Alonso de Ercilla, som selv deltok i dette felttoget, hevder i eposet La AraucanaEpisk dikt av Alonso de Ercilla, utgitt i tre deler mellom 1569 og 1589. Ercilla kjempet som soldat i krigen mot mapuchene og skildret lederne deres med beundring; takket være ham ble Lautaro, Caupolicán og Galvarino kjent i hele Europa. at han ble hengt. Ercilla beskriver også hvordan han prøvde å redde livet hans, men Galvarino avslo nåde og forble trassig til det siste.
Galvarino ble et varig symbol på mapuchenes motstand. Kommunen Galvarino i den chilenske regionen Araucanía er oppkalt etter ham, og historien hans fortelles fortsatt i dag som et eksempel på trass overfor en sterkere fiende. Se denne historien i en kort video
Curalaba og grensen ved Biobío
Mapuchene tok raskt hesten fra fiendene sine og ble fremragende ryttere, og krigen fortsatte også etter at de store lederne var døde. Det avgjørende slaget kom 23. desember 1598 ved Curalaba, der krigere ledet av toqui Pelantaro overrumplet og tilintetgjorde styrken til guvernør Martín García Óñez de Loyola; også guvernøren selv falt. Et allment opprør fulgte, der nesten alle de spanske byene sør for elven Biobío i løpet av få år ble ødelagt eller forlatt – en hendelse som er gått inn i Chiles historie som «ødeleggelsen av de sju byene».
Den spanske kronen måtte til slutt godta virkeligheten. På parlamentet i Quilín i januar 1641 ble elven Biobío anerkjent som grense, og landet sør for den som mapuchenes land. Krigene fortsatte med avbrudd også etter dette, men forholdet ble stadig oftere ordnet gjennom forhandlinger på store parlamenter og gjennom handel over grensen. Mapuchene forble et av de få urfolkene i Amerika som Spania aldri klarte å underlegge seg.
Okkupasjonen av Araucanía og mapuche i dag
Mapuchenes uavhengighet ble først avsluttet av de unge statene som oppsto på ruinene av det spanske imperiet. Mellom 1861 og 1883 okkuperte Chile Araucanía militært, og Argentina underla seg under den såkalte ørkenerobringen (1878–1885) mapuchene og de andre folkene på pampaen og i Patagonia. Mapuchene ble deretter flyttet til reservater, på en liten del av sitt tidligere land, mens resten ble delt mellom nybyggere og store godseiere.
Likevel overlevde mapuchene. I den chilenske folketellingen i 2017 oppga 1 745 147 personer at de var mapuche, nesten åtte av ti som tilhører landets urfolk, og mer enn hundre tusen bor også i Argentina. Mange snakker fortsatt mapudungun, bevarer seremoniene sine og kjemper for å få landet sitt tilbake, og navnene Lautaro, Caupolicán og Galvarino er fortsatt et symbol på en motstand som varte i mer enn tre århundrer.
