Ifølge de arkeologiske funnene var øyene i Karibia bebodd allerede rundt 5000 f.Kr., da grupper av jegere og sankere slo seg ned der. Først ved overgangen til vår tidsregning dukker det opp samfunn som drev med jordbruk og keramikk på øyene, nykommere fra Sør-Amerika, trolig fra Amazonas-dalen, som kom via Orinoco-deltaet på kysten av Venezuela og Guyana og derfra spredte seg over De små Antillene og videre til De store Antillene (Puerto Rico, Den dominikanske republikk, Cuba, Jamaica). Alle disse gruppene snakket språk fra den arawakiske språkfamilien, og blant dem var det nettopp taínoene som nådde den høyeste kulturelle utviklingen; de delte øyenes historie med beslektede folk (siboney, ciguayo, lucayo, igneri) og med noen langt mer krigerske nykommere, karibene.
Samfunnsorganiseringen
I spissen for samfunnet sto høvdingen, kasiken. Selv om det ikke fantes noen egentlig samfunnsklasse i betydningen kontroll over produksjonsmidlene, kan man tydelig skille mellom tre lag: kasiken selv; deretter nitaínoene, hans nærmeste medhjelpere, slektninger, lavere rangerte kasiker og helbredere (behique); og til slutt vanlige folk. Kasiken hadde oppsyn med arbeidet på fellesjorden og fordelingen av avlingene, mens opphoping av rikdom ble hindret av skikker som rituelle festmåltider (areíto), der man med musikk og sang hyllet kasiken eller en viktig begivenhet for fellesskapet.
Kasiken nøt særlig anseelse, kunne ha flere koner og hadde et slags monopol på religionen, fordi de hellige gudebildene ble oppbevart nettopp i hans hus; merkelig nok kunne kasiken av og til være en kvinne. Selv om taínoene ofte beskrives som et fredelig folk (et inntrykk Columbus selv noterte seg), viser det at det fantes krigsfanger som tjente kasiken som personlige tjenere, at krigsånden ikke var dem helt fremmed, bare langt mindre fremtredende enn hos karibene.
Bosetningene og jordbruket
Bosetningene var av ulik størrelse, og ifølge noen nye funn i Den dominikanske republikk kan enkelte av dem ha hatt mer enn 5000 innbyggere. Samlingsstedet var plassen, som taínoene kalte batey; de største bosetningene kunne ha flere plasser, runde eller rektangulære, alltid omkranset av steinheller med innrissede helleristninger
Helleristninger (petroglyfer) Det faglige navnet petroglyf kommer fra de greske ordene petros (stein) og glyphein (skjære, risse)..
Rundt plassene lå husene: det vanlige familiehuset, bohío
Bohío Et rundt familiehus med kjegleformet stråtak og vegger av siv forsterket med trestolper., var rundt og hadde kjegleformet stråtak, vegger av siv og lianer forsterket med trestolper og bare én åpning, inngangsdøren. Kasikens hus (caney) var større, rektangulært, med saltak av palmeblader og et overbygd inngangsparti uten vegger. Bosetningene lå nær åkrene og vannkildene; hver av dem ble styrt av sin egen kasik, og jorden som skulle tilsås, ble ryddet ved hogst og kontrollert brenning av utvalgte teiger (conuco).
I jordbruket spilte magien en viktig rolle: med et særskilt ritual ble små steinfigurer gravd ned, som trigonolitten, eller den trespissede steinen, et fruktbarhetssymbol som etter forskernes tolkning minnet både om formen på en maniokrot og om et kvinnebryst, og som skulle øke avlingen av denne viktige matplanten. På åkrene la man også igjen offergaver i form av gjenstander formet som et kronblad eller en tåre, laget av polert stein.
Av maniok bakte kvinnene et brød som het casabe: de skrellet roten med de skarpe kantene på skjell, raspet kjøttet og presset det i et spesielt spindelformet redskap (cibucán) for å fjerne den giftige saften i roten, før den tørkede massen ble stekt. Kosten besto også av chili, gresskar, peanøtter og tropiske frukter (papaya, ananas, guava), i tillegg til fisk, som de av og til fanget ved å forgifte små dammer med planten barbasco.
Religiøse forestillinger og tro
Det meste av det vi vet om taínoenes tro, skylder vi notatene til den spanske munken Ramón Pané, som skrev ned mytene deres mot slutten av 1400-tallet. Det dreier seg om en i bunn og grunn animistisk religion, der guddommene legemliggjorde naturkreftene, plantene, mineralene og dyrene, og beskytterne deres ble fremstilt i figurer kalt cemí. Å stjele andres cemí ble regnet som en stor ydmykelse for fellesskapet den tilhørte. Den høyeste guddommen het ifølge Pané Yúcahu Bagua Maórocoti, den udødelige og usynlige skaperen og himmelens herre, som, fordi taíno-samfunnet først og fremst var et jordbrukssamfunn, også ble dyrket som herre over avlingen, manioken, vannet og havet.
Egentlige templer fantes ikke; det religiøse livet foregikk på plassene, med hele fellesskapet til stede, og de viktigste ritualene var ballspillet, areíto-festen og cohoba-ritualet. Om reglene for ballspillet vet man lite, bortsett fra at ballen kunne slås med hvilken som helst del av kroppen unntatt hånden, og at spillerne bar belter og beskyttelse; det samme spillet var også populært i Mesoamerika.
I motsetning til areíto og ballspillet, der hele fellesskapet deltok, var det bare sjamanene og kasikene, de eneste som var innviet i hemmelighetene ved kontakten med guddommene, som var til stede ved cohoba-ritualet. Før ritualet ble kroppen renset ved at man fremkalte oppkast ved hjelp av en spesielt dekorert spatel
Spatelen og skjeen Spatelen ble brukt til å fremkalle oppkast for å rense kroppen før ritualet, og med skjeen ble det hallusinogene pulveret lagt på cohoba-gudebildet., og deretter inhalerte man et hallusinogent pulver laget av frøene til treet Piptadenia peregrina, som ble ført inn i nesen med et særskilt inhaleringsredskap
Inhaleringsredskapet Et kunstferdig laget redskap som sjamanene brukte til å inhalere det hallusinogene pulveret under cohoba-ritualet.. Deretter gikk deltakeren i transe og kom, etter troen, i kontakt med guddommene.
Dypt rotfestet var også dødekulten og troen på at de dødes ånder vandret om natten og kunne ta skikkelse av levende slektninger, men at de skilte seg fra de levende ved at de manglet navle: en forskjell som taíno-kunstnerne konsekvent holdt fast ved også når de avbildet mennesker, slik at de levende ble tegnet med navle og de døde uten. Gravleggingen avhang av samfunnsstilling: vanlige folk ble kremert eller gravlagt nøkternt, mens kasikene ble plassert i særskilte gravkamre, sittende på lave utskårne seter
Duho Et lavt tresete, et tegn på kasikenes og sjamanenes myndighet. Det ble brukt i cohoba- og areíto-ritualene, og eieren ble gravlagt sittende på det. (duho) som symboliserte deres myndighet, omgitt av kunstferdig utformede keramikkgjenstander.
Kunsten
Taínoene lagde gjenstander av keramikk, stein, bein, skjell, metall, tre og bomullstøy, og de utviklet en umiskjennelig stil der symmetrien mellom figurens venstre og høyre side og et hode som var forstørret i forhold til kroppen, spilte en viktig rolle. Favoritteknikken var utskjæring, uansett materiale, og de hyppigste motivene (frosker, flaggermus, ugler) er hentet fra mytologien deres. Som musikkinstrumenter brukte de en trompet av havsneglskall (pututo, kjent også i Mesoamerika og Andes), rasler av harde frukter, maracas av tørkede kalebasser og trommer av uthulte trestammer. Til fester malte de kroppen og bar amuletter, fargerike fjær, halskjeder av skjell og bånd rundt armer og bein.
Kasiken Hatuey
Kasiken HatueyTaíno-høvding fra Hispaniola som organiserte motstanden mot spanjolene på Cuba. I dag regnes han på Cuba og i Puerto Rico som en av de første heltene i motstanden mot koloniseringen. flyktet fra de spanske erobrerne fra Hispaniola til Cuba med rundt hundre tilhengere og organiserte der en geriljamotstand som varte i omtrent tre måneder, før han ble tatt til fange og etter ordre fra guvernør Diego Velázquez brent på bålet i 1512.
Ifølge et senere vitnesbyrd snakket en fransiskanermunk med Hatuey om den kristne troen mens han sto bundet til pælen, og lovet ham himmelen om han lot seg døpe før han døde; da Hatuey spurte om det også fantes kristne i denne himmelen og fikk ja til svar, skal han ha sagt at han i så fall ikke ville dit, fordi han ikke ville tåle selskapet til så grusomme mennesker. Scenen gjorde dypt inntrykk på presten Bartolomé de las Casas
Bartolomé de las Casas (1484–1566). Spansk prest, først deltaker i koloniseringen og senere dens skarpeste kritiker og forsvarer av rettighetene til Amerikas urfolk., som etter dette ga fra seg alle eiendommene sine og indianerne han til da hadde hatt i sin tjeneste, og viet resten av livet til kampen mot encomienda-systemet og for urbefolkningens rettigheter. I 1541 ga han ut sitt berømte verk «En kort beretning om ødeleggelsen av Indiene», der han i detalj og med avsky beskriver kolonistenes forbrytelser mot Amerikas fredelige og gjestfrie folk, et skrift som århundrer senere fortsatt er et av de viktigste vitnesbyrdene om omfanget av kolonivolden i disse områdene.
Taíno-kulturens forsvinning
De europeiske kolonisatorenes ankomst mot slutten av 1400-tallet ble en kulturell og biologisk katastrofe for folkene i Karibia, deriblant taínoene. Spanjolene innførte encomienda-systemet (befolkningens plikt til å betale skatt i gull, varer eller tvangsarbeid), som, sammen med utmattelse og dårlig kosthold, gjorde urbefolkningen svært sårbar for sykdommene fra det europeiske kontinentet, særlig kopper. I løpet av noen få tiår reduserte epidemiene antallet taínoer drastisk; de ble senere erstattet av slaver fra Afrika, mens de innfødte som overlevde, etter hvert ble blandet med kolonistene og den afrikanske befolkningen.
