Christofer Columbus ble født i 1451 i Genova, men opphavet hans er fortsatt omstridt: forskningen har ikke endelig avgjort om han var sønn av en beskjeden ullvever, eller om han kom fra en anerkjent katalansk familie, kanskje til og med jødisk, som skjulte sitt opphav av frykt for den spanske inkvisisjonen. Et av argumentene for et adelig opphav er ekteskapet hans i 1479 med Filipa Moniz, en kvinne fra en portugisisk adelsslekt: etterkommerne undret seg senere over hvordan sønnen av en fattig håndverker i det hele tatt kunne inngå et slikt ekteskap.
Ifølge en av historiene om ungdommen hans var Columbus i 1476 med i mannskapet på en genovesisk handelsflåte som ble angrepet av pirater ved Gibraltar; han reddet seg ved å svømme til den portugisiske kysten, der han senere slo seg ned. I Lisboa tegnet han sjøkart sammen med sin yngre bror Bartolomeo og drev handel, helt til han begynte å utarbeide en plan for å seile vestover.
Mot slutten av 1483 ba Columbus kong Johan 2. av Portugal om å finansiere en ekspedisjon vestover som skulle nå India uten å seile rundt Afrika. Da han fikk avslag, rettet han den samme bønnen til Spanias «katolske monarker», Ferdinand av Aragón
Ferdinand 2. av Aragón (1452–1516). Sammen med kona Isabella av Castilla regjerte han over det samlede Spania og finansierte Columbus’ ekspedisjon. og Isabella av Castilla
Isabella av Castilla (1451–1504). Dronning av Castilla, hvis beslutning om å støtte Columbus’ foretak ble avgjørende for utfallet av forhandlingene.. Også her fulgte en rekke avslag, før bønnen til slutt ble innvilget i 1492.
Med avtalen i Santa Fe, undertegnet 17. april 1492, ble kongeparet og Columbus enige om vilkårene for foretaket: han krevde, og fikk, titlene visekonge og admiral, samt retten til en tidel av inntektene fra reisene sine. Ekspedisjonen seilte fra havnen i Palos 3. august 1492 med de tre berømte karavellene «Niña», «Pinta» og «Santa María». Samme år skjedde en annen stor historisk begivenhet: med Granadas fall, det siste muslimske bolverket på Den iberiske halvøy, ble ReconquistaDen hundreårige kristne gjenerobringen av Den iberiske halvøy, som begynte i 718 og ble avsluttet i 1492 med fallet av emiratet Granada. fullført, den lange kristne gjenerobringen av halvøya, som hadde vart i nesten åtte hundre år.
Grunnene til reisen
Hva som egentlig drev Columbus, tolkes like ulikt som opphavet hans. Noen fremhever religiøse motiver, utbredelsen av kristendommen; mer realistisk er likevel inntrykket at kristendommen, hvor oppriktig den enn var til stede i Columbus’ verdensbilde, først og fremst tjente som redskap for kolonisering og misjonering, og ikke var den viktigste drivkraften bak foretaket. Hovedmotivet var økonomisk: behovet for å finne veien til India for handel, særlig med krydder, som den gang, kjøpt gjennom arabiske mellommenn, oppnådde priser på høyde med gull.
For handelen med Østen fantes det i prinsippet to ruter: landveien, som tyrkerne hadde stengt for kristne kjøpmenn, og sjøveien rundt Afrika, et langt og kostbart foretak der den første delen var tilbakelagt i 1487 av Bartolomeu Dias, som nådde Kapp det gode håp (helt til selve India kom man den veien først med Vasco da Gama i 1498). Columbus’ plan var dristigere: å krysse det den gang ukjente Atlanterhavet rett vestover og dermed nå Asia mye raskere. I beregningene sine støttet han seg på kartene til den florentinske geografen Paolo Toscanelli, som kraftig undervurderte jordklodens virkelige størrelse.
Columbus’ reiser (1492–1504)
Første reise (august 1492 – mars 1493). Med hjelp fra brødrene Martín Alonso og Vicente Yáñez Pinzón
Vicente Yáñez Pinzón (1462–1514). Kaptein på «Niña» under Columbus’ første reise; i 1500 ble han på sin egen ekspedisjon den første europeeren som nådde kysten av Brasil. seilte Columbus fra Palos 3. august 1492 med tre karaveller og et mannskap på drøyt hundre mann. Etter et opphold på Kanariøyene for å fylle forsyningene fulgte en lang og utmattende seilas på ukjent hav, der mannskapet, som hadde mistet tålmodigheten, en gang til og med gjorde mytteri.
Land ble sett 12. oktober 1492, og den første som så det, var ifølge tradisjonen matrosen Rodrigo de Triana. De gikk i land på en øy i Bahamas som de innfødte kalte Guanahani; Columbus ga den på vegne av kronene i Aragón og Castilla navnet San Salvador. Fordi han trodde han var nær India, kalte han innbyggerne indianere, et navn som skulle vare i århundrer. Begivenheten er også beskrevet i de senere krønikene til presten Bartolomé de las Casas, som gjenga Columbus’ loggbok og den høytidelige seremonien der øya ble tatt i besittelse på vegne av den spanske kronen.
Han seilte videre og oppdaget også nabøyene: Cuba 28. oktober og 5. desember øya han kalte Hispaniola (dagens Haiti og Den dominikanske republikk). Ved Hispaniola, natt til julaften, gikk «Santa María» på en sandbanke og ble slått i stykker; mannskapet berget lasten og bygde av vraket et lite fort, La Navidad, der 39 mann ble igjen. Med de to andre skipene vendte Columbus hjem til Spania i januar 1493, der han med ære mottok de lovede titlene admiral og visekonge over de nyoppdagede landene.
Andre reise (september 1493 – juni 1496). Oppmuntret av suksessen fra den første reisen ble det andre foretaket langt større: 17 skip og rundt 1500 mennesker (soldater, håndverkere, skrivere og prester) seilte fra Cádiz 25. september 1493 og hadde med seg husdyr og planter som var ukjente i Den nye verden. Via øya som Columbus kalte Dominica, nådde flåten Guadeloupe, der sjøfolkene til sin forskrekkelse fant spor etter menneskeeting hos karibene på øya, og deretter oppdaget de også Puerto Rico.
På Hispaniola fant de fortet La Navidad nedbrent og mennene som var blitt igjen der, drept. Om disse mennenes skjebne finnes det to tolkninger: ifølge den ene døde de i et sammenstøt med karibene; ifølge den andre, som er langt mer sannsynlig og nedskrevet av senere krønikeskrivere fra den spanske erobringen, var det de selv som med sin oppførsel (vold og plyndring) fremkalte hevnen fra de lokale taíno-indianerne. Columbus grunnla deretter La Isabela, den første europeiske byen i Den nye verden, satte broren Diego til å styre den og fortsatte å utforske øyene i Karibia, der han også oppdaget Jamaica. Da han kom tilbake til La Isabela, fant han kaos og en mislykket koloni som var besatt av å lete etter gull i stedet for å dyrke jorden; han vendte hjem til Spania med rundt 500 indianske fanger, de fleste døde underveis, og denne gangen tok hoffet imot ham uten den tidligere begeistringen.
Tredje reise (1498–1500). Columbus dro av sted med seks karaveller; tre av dem sendte han rett til Hispaniola, mens han med de andre fortsatte å utforske og oppdaget øya Trinidad, Paria-halvøya og munningen av Orinoco-elven. De mektige elveløpene viste at det dreide seg om et land på størrelse med et kontinent, men Columbus fikk i stedet den underlige ideen at han hadde kommet til de fire elvene i Paradiset. Da han kom tilbake til Hispaniola, møtte han et opprør mot broren Bartolomeo, som i mellomtiden sammen med Diego hadde grunnlagt byen Santo Domingo. På grunn av meldinger om dårlig styre i kolonien sendte kronen en ny guvernør, Francisco de Bobadilla, som arresterte Columbus og brødrene hans og sendte dem i lenker tilbake til Spania. Da var massedøden blant de innfødte, forårsaket av sykdommer europeerne hadde brakt med seg, allerede i full gang.
Fjerde reise (1502–1504). Columbus ble benådet og fikk tillatelse til en siste reise, selv om han uttrykkelig ble forbudt å anløpe Hispaniola. På grunn av tilstanden til skipene måtte han likevel gå inn til Santo Domingo, der han advarte en flåte på tretti skip som var klar til å seile til Spania, mot en storm som var i anmarsj; ingen hørte på ham, og havet slukte rundt tjue av skipene med mannskap og gullast; blant de omkomne var, ironisk nok, Bobadilla, mannen som en gang hadde arrestert ham. Columbus’ fire skip søkte ly ved Jamaica, der stormene ødela to og skadet de andre alvorlig; det hindret ham likevel ikke i å utforske videre og oppdage kystene av dagens Honduras, Costa Rica og Panama, i tillegg til øya Martinique. Han kom syk tilbake til Spania i 1504 og døde i Valladolid 20. mai 1506, til det siste overbevist om at han hadde funnet en ny vei til Asia, uten å vite at han i virkeligheten hadde oppdaget et helt nytt kontinent.
Arven
Møtet mellom to verdener satte i gang det som i dag kalles den columbianske utvekslingen: fra Europa kom hesten, kua, sauen, geita, grisen, hveten og vinranken til Amerika, og i motsatt retning poteten, maisen og tobakken, blant mange andre planter og dyr. Prisen for denne utvekslingen var likevel enorm: store førcolumbianske sivilisasjoner som aztekernes og inkaenes riker forsvant, og folkene i Karibia ble nesten fullstendig utryddet, både av vold og av sykdommer de ikke hadde immunitet mot, og senere erstattet av slaver hentet fra Afrika. Portugal og Spania delte snart de nyerobrede områdene i Latin-Amerika mellom seg, og blandingen av europeisk, innfødt og afrikansk befolkning ga opphav til nye etniske grupper: mestiser, mulatter og andre.
Derfor ses Christofer Columbus fremdeles på to måter som er vanskelige å forene: som en dristig sjøfarer hvis foretak for alltid forandret bildet av verden, og som en skikkelse som er uløselig knyttet til erobringen og lidelsene til Amerikas urbefolkning. Denne spenningen preger fortsatt måten Columbusdagen markeres på i Amerika, der etterkommerne av urfolkene og etterkommerne av de europeiske kolonistene opplever den helt forskjellig: på den ene siden som en feiring av en oppdagelse, på den andre som en påminnelse om erobring og tap. Om hvor dypt de to verdenene misforsto hverandre ved det første møtet, skrev den franske antropologen Claude Lévi-Strauss mer enn fire hundre år senere: han beskrev hvordan europeerne betraktet de innfødte som dyr, mens de innfødte på sin side prøvde å finne ut om de nyankomne fremmede i det hele tatt var dødelige; og han konkluderte, som Lévi-Strauss bemerker, med at av de to like store uvitenhetene var det nettopp de innfødtes holdning som viste mest respekt for mennesket.
